En skam for en rettsstat

Barnelovutvalget ble nylig satt ned i tråd med Jeløya-avtalen. Barne- og likestillingsdepartementet (BLD) har formulert mandatet for utvalgets arbeid.

Mandatet gir utvalget stor grad av frihet til å fremme forbedringer på det barne- og familiejuridiske området. Norsk lovgivning skal tilpasses internasjonal rettsforståelse og fortolkning av hva som skal forstås med «barnets beste». Det er viktig å ha klart for seg at barnets rett til likeverdig kontakt med begge biologiske foreldre er en viktig del av rettsforståelsen både i Den ­europeiske menneskerettskonvensjonen og i FNs Barnekonvensjon.

Et fromt ønske. 

Prinsippet om gjensidig og likestilt foreldreskap skal vektlegges. Også tidligere har loven hatt dette som målsetting, men det kan ikke underslås at dette har vært et fromt ønske for et stort antall barn. Statistisk Sentralbyrå har beregnet at mellom 26.000 og 46.000 barn ikke ser sin far på regelmessig basis i Norge.

Familievernet skal få en styrket funksjon i den førrettslige prosessen. Det har allerede vært en bedring i ­meklingsfunksjonene, men fortsatt kan én foreldrepart kreve utstedelse av meklingsattest etter bare én mekling for å få bestemt omsorgsfordelingen rettslig.

Det er positivt at den økonomiske støtten som er knyttet til omsorgsoppgaver etter skilsmisse skal vurderes opp mot en intensjon om å sikre barnet rett til omsorg fra likestilte foreldre. Det er viktig å ivareta barnas økonomiske stilling samtidig som at støtteordningene ikke blir insitamenter til monopolisering av omsorg.

Det skal legges vekt på å ivareta barnets interesser som rettssubjekt. Barnet skal bli hørt, men det er en åpenbar spenning mellom barns interesser og ønsker. Spesielt der barn er dradd inn i lojalitetskonflikt av én eller begge foreldre må vi erkjenne forskjellen på barnets ønsker og interesser på lang sikt.

Foreldrefremmedgjøring. 

Utvalgets mandat problematiserer ikke dette. På konferansen om gjensidig foreldreskap i Strasbourg i november 2018 ble de dilemma som knytter seg til foreldrefremmedgjøring, der den ene eller begge foreldre blir marginalisert fra omsorgen, adressert. Både fra Europarådet, fra FNs barnekomité og fra Den europeiske menneskerettsdomstolen ble det belyst hvor vanskelig det er å ivareta barnets interesser i situasjoner der barnets lojalitet er utnyttet til å ta utilbørlig avstand fra omsorgspersoner som har gode nok omsorgsevner.

Internasjonalt er det en økende ­erkjennelse av at det å knytte et barn til seg gjennom fiendtlighet mot den andre forelderen representerer barnemishandling. I Norge er denne erkjennelsen tabuisert. BLD har sågar utgitt en informasjonsbrosjyre til dommere, advokater og rettssakkyndige der det advares mot å ta hensyn til rettsparter som henviser til foreldrefremmedgjøring. BLDs intensjon er at barn og foreldre som er utsatt for vold og overgrep ikke skal bli mistenkeliggjort. Spørsmålet er om det er hensiktsmessig å lukke øynene for én type omsorgssvikt for å være sikker på at vi ikke overser andre typer grensekrenkelser.

Karikert og fortegnet. 

Den største mangelen med mandatet er at det ­bestemmer at de endringer som ble gjort ved lov av 31. mars 2017 nr. 13 skal stå ved lag. Barne- og likestillingsminister Solveig Horne foreslo da lovendringene sist ble forberedt å innføre en rettsnorm om delt bosted der begge foreldre hadde gode nok omsorgsevner. Danmark har nylig fått en slik norm og det har vært rettspraksis i Sverige siden 1998. Hornes forslag ble karikert og framstilt som en matematisk tvang om 50/50 prosent omsorg. Poenget er at foreldrene skal være likeverdige og kan inngå gjensidig overenskomst. Der foreldre ikke blir enige, må retten foretrekke en lik bostedsfordeling.

Det er godt forskningsmessig belagt at en lik bostedsfordeling og gjensidighet mellom foreldre tjener barnas helse best. Det er også godt forskningsmessig belagt at rettslige bestemmelser om hovedomsorgs-foreldre og samværsforeldre, slik loven nå hjemler, kan øke konfliktnivået mellom foreldrene og utsette barn for lojalitetspress og fremmedgjøring. Derfor må paragraf 36 annet avsnitt endres. Stortinget valgte i mars 2017 å prioritere foreldres avtalefrihet framfor å knesette en rettsnorm som kan beskytte barn mot destruktive foreldrekonflikter. Det er en skam for en rettsstat.