Den ortodokse kirkes status i 2018

Den ortodokse kirke, det kirkesamfunnet som globalt regnes som verdens nest største kristne trossamfunn er i krise. I siste halvdel av 2018 har det stormet, og det gjør det fremdeles. I motsetning til Den romerskkatolske kirke så er ikke Den ortodokse kirkefamilie toppstyrt ved å ha en Pave, men har en flat struktur med likeverdige delkirker bundet sammen av samme tro og samme sakramenter, og  med en aksept og respekt for hverandre. Med den geopolitiske situasjonen så kan det oppstå ortodokse kirker som vil frigjøres. Særlig har Russland fått merke dette ved at blandt annet De Baltiske stater, og nå Ukraina, har bedt om selvstendighet. Men her kommer problemet og uenigheten inn i bildet. Det er umulig å få med alle sakens vinklinger og detaljer så det blir en rask oversikt:  Den som har makten til å gi  frihet og til å ta opp i den ortodokse kirkefamilien er Patriarken av Konstantinopel. Denne retten fikk han i det fjerde økumeniske konsil i Kalkedon i år 451. Om man skal sammenligne hans posisjon med den Norske Kirkes bispekollegium, så er han "den fremste blant likemenn", formann og talsperson for delkirkene. Ved siden av retten til å etablere nye kirker, er han også den som skal løse tvister om de oppstår mellom delkirkene. Men her kommer storpolitikken inn i bildet. I antall troende er det Den russisk-ortodokse kirke som er størst og ligger i første divisjon. Naturlig nok ser De helst at det er De som av den grunn burde være den fremste delkirken og overta ledertrøya. Men ved at Konstantinopel nå har gitt grønt lys ved å gi Ukrainas selvstendige ortodokse kirke ved å gi dem et dekret (Tomos) som tar dem opp i familien, så har Moskvapatriarkatet eksplodert i sinne, fordi Konstantinopel ikke har rådført seg med dem først.  Dette resulterte i at Moskva ensidig kuttet all kontakt og brukte nattverdens sakrament nærmest som en brekkstang. Det er viktig å ha med at dette er et ensidig brudd fra Moskvas side og ble ikke besvart på samme måte fra Konstantinopels side. Dermed er det ikke ett skisma.  Dette har fått ringvirkninger helt ned til ortodokse troende i Norge, hvor Moskvapatriarkatets prestene ikke får lov til å sitte i komiteer, samarbeide eller feire gudstjenester, hvor det er en prest fra Det ekumeniske patriarkat med. Det er også restriksjoner og pålegg fra Moskvapatriarkatet for sine legfolk. Så kan en jo lure på hvorfor i all verden dette er så mye å ta på vei for? Det er to grunner: Den ene er at i byen Kyev så ble Russ kristnet. Byen Moskva eksisterte ikke, og det var først i 1589 at Den Russisk ortodokse kirke ble helt selvstendig og ett eget patriarkat. Men ved at territoriet minsker så minsker også medlemmemsmassen mer og mer etter hvert som denne tidligere Sovjetrepublikkens stater løsriver seg. Det største problemet for Moskvapatriarkatet er at de fortsatt har viktige klostre, kirker og menigheter i ett fritt og selvstendig Ukraina. Av disse vil mange kunne flytte over til Den Ukrainske kirke når støvet legger seg. Uansett så har Den Russisk ortodokse kirke mistet mer enn  de kunne ane. Det hører også med til historien at Moskva kunne gått ut av dette uten å tape ansikt allerede i 1991 og i 1992, da Ukraina ba Moskva om selvstendighet - uten å få det. Det aller verst tenkelige scenariet er at det skjer en så sterk polarisering i den ortodokse kirke, at den revner og deles i to fraksjoner med en konservativ del ledet av Moskva og en liberal del ledet av Konstantinopel. Men per nå, er det bare Det Serbiske patriarkat som har tatt en beslutning: De bryter ikke fellesskapet med Konstantinopel, men anerkjenner ikke den nye Ukrainske Kirke.