Fjorårets land?

På bussen langt oppe i fjellet i Armenia i september i fjor fikk våre to unge kvinnelige guider meldinger på mobilene sine som gjorde dem opprømte. Demonstranter samlet seg igjen i gatene i Jerevan. «Nå skal folket endelig vinne. Vi har lært, vi gir oss ikke», sa den ene av dem.

Hun hadde vært en av aktivistene i de store demonstrasjonene i fjor vår, som endte med at landets mangeårige sterke mann Sergz Sargsyan, måtte gå av. Den karismatiske journalisten Nikol Pashinyan, som hadde ledet demontrasjonene, ble utnevnt til statsminister.

Årets land. Men de gamle politikerne kontrollerte fortsatt parlamentet, og de nektet å skrive ut nyvalg. Derfor gikk folk igjen ut i gatene i september. Parlamentet bøyde seg, og ved valget i desember fikk Pashinyans parti over 70 prosent av stemmene. Det gamle regjeringspartiet falt under sperregrensen.

Dette fikk tidsskriftet Economist til å utnevne Armenia til Årets land i 2018. «En gammel og vanstyrt nasjon i en turbulent region har fått en sjanse til demokrati og fornyelse», var begrunnelsen.

Armenia har store ressurser av metaller og kjemikalier og var i Sovjet-tiden et senter for metallurgisk og kjemisk industri. Nå ligger mil etter mil av forlatte fabrikker og ruster, mens russiske finansinteresser kontrollerer mye av ressursene. Utstrakt korrupsjon preget det gamle regimet, og slikt forsvinner ikke over natten.

Gammelt rike. I hele høst har vi på Historisk museum i Oslo kunnet se utstillingen om Ani, den mektige ruinbyen på Silkeveien, som den presenteres der. Men Ani var også hovedstaden i Armenia på storhetstiden for tusen år siden. Det gamle Armenia omfattet hele det østlige Tyrkia og deler av Iran og Syria. Ani ligger nå i Tyrkia, der armenerne for hundre år siden ble utryddet.

Kristendommen ble statsreligion i Armenia i 303. Armenia opphørte som selvstendig stat da Bysants erobret Ani i 1045. Men takket være det armenske alfabetet og den armenske kirken beholdt folket sin kultur gjennom tusen års fremmedstyre. I 1991 ble den tidligere Sovjetrepublikken Armenia - som var resultatet av russisk erobring fra Tyrkia tidlig på 1800-tallet - til det selvstendige 
Armenia.

Putin. Armenia har fortsatt å være sterkt avhengig av Russland. Over alt ser du gassledninger som leder russisk gass til armenske hjem og bedrifter. I romjulen var Pashinyan på besøk hos Putin i Moskva. Resultatet ble skuffende: I stedet for prisreduksjon, ble prisen på russisk gass satt opp med ti prosent. Putin var ikke særlig begeistret over regimeskiftet i Armenia. Slike folkelige opprør ser han som en uting.

Den andre handelspartneren for Armenia er Iran, som også leverer olje. Men her rammes Armenia av de amerikanske sanksjonene mot Iran. USA er dessuten alliert med Armenias gamle erkefiende Tyrkia. Armenia er i krig med Tyrkias allierte Aserbadsjan om Artsakh (eller Nagornoh-Karabakh) - og her støtter USA Tyrkia.

Armenerne vil gjerne orientere seg mot Vesten, men opplever at dørene er stengte. Dermed må de se andre veier. Den gamle Silkeveien er nå under opprusting gjennom Armenia, og dette er det Kina som står for. Dette er en del Kinas økende involvering i armensk økonomi. Men mange er skeptiske til de kinesiske intensjonene.

Vanskeligere. Hva Pashinyan står for politisk, er ikke kjent. Han har hevdet at gamle ideologiske skillelinjer er irrelevante. Partiet hans er en bred koalisjon av krefter som var mot det gamle regimet, og har ikke noe virkelig politisk program.

En av grunnene til at det gamle regimet beholdt makten, var pengestøtten til mange grupper og formål. Pashinyan har signalisert at han vil satse på skattelette og arbeid framfor velferd.

Dermed kan mange armenere komme til å oppleve en vanskeligere økonomisk situasjon i det nye året, både fordi landet er i en trengt situasjon, og fordi det nye styret vil stramme inn på utgiftene.

De store forventningene kan derfor fort slå over i skuffelse og frustrasjon.

Jødene. Men de unge aktivistene næret ingen slike bekymringer. «Nå er vi ikke redde lenger. Nå vet vi at folket har makten. Nå har vi mulighetene til å skape vår egen framtid», sa de.

Armenerne minner om jødene: De har vært uten land i over tusen år, men har holdt fast ved sin kultur og identitet, ikke minst takket være religionen. De har vært forsøkt utryddet, er spredt over hele verden og er kjent for sin dyktighet som forretningsfolk og fagarbeidere.

Så om noen skulle lykkes, er det kanskje dem.