Den nyttige uroen

Det er lett å gå inn i et nytt år med en viss uro. Hvordan vil det gå med den politiske situasjonen i verden? Med klimaet? Vil det bli mer terror? Flere konflikter?

Klima, terror og svenske tilstander er noe av det nordmenn er urolige for, hvis vi skal tro NRKs nye dokumentarserie Uro, som har premiere torsdag. Her reiser programleder Leo Ajkic rundt for å snakke med folk om hva de uroer seg for, og svarene han får, er varierte: Fra sosiale medier og mobilavhengighet til at velferdssamfunnet skal bryte sammen.

Konstruktivt

Dette er ikke en serie å bli urolig av, snarere tvert imot. Leo Ajkic er mest opptatt av en positiv bekymring. Hans oppfordring er at hvis du lytter til andres uro, vil dere sammen kunne finne konstruktive ­løsninger. Uro er energi, sier Ajkic. Og energi er en ressurs.

Cyberangrep og terror er det vi er mest bekymra for, ifølge en befolkningsundersøkelse Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) gjennomførte i begynnelsen av 2018. Kapring, skoleskyting eller­ ­annen ­våpenbruk mot uskyldige kommer hakk i hæl, med flom og fjellskred på fjerde- og femteplass.

LES OGSÅ: Olav Fykse Tveit: – Mer og mer synes jeg den kristne troa per definisjon er håpet

Rasjonelt

Men frykten er ikke alltid rasjonell. DSB regner det som mer sannsynlig at vi blir ­utsatt for strømutfall og storulykker enn cyberangrep og terror, men det er det lite bekymring for befolkninga. Vi bekymrer oss for det vi leser mye om i mediene, og ikke nødvendigvis det som utgjør den største trusselen. Det er større sannsynlighet for å bli utsatt for en trafikkulykke enn terror, men likevel kjører mange av oss fryktløst rundt i bil på daglig basis.

Det er heller ikke noe mål å bekymre seg mest mulig. Selv om det å bekymre seg er normalt og ikke farlig, kan bekymringa lede til angst, og da kan den bli lammende og gå utover livskvaliteten.

Dessuten er det en nyanseforskjell mellom uro og bekymring. Leo Ajkic prøver å snu uroen til noe konstruktivt. Hans mål er at uroen skal bli til håp.

Økonomi 

I Rosengård i Malmö­ møter Ajkic både unge som selger dop og voksne som prøver å gi vanskeligstilt ungdom et fritidstilbud som holder dem borte fra kriminalitet. Bydelen har 88 prosent innbyggere med innvandrerbakgrunn. Han prøver å stikke hull på frykten for svenske tilstander.

Kriminalitet handler om å skaffe seg penger, forklarer noen av de unge Ajkic møter. Mohammad forteller at han gjennomførte sitt første ran som elleve-
 åring. Han trengte penger til nye, freshe­ sko, men hadde foreldre som knapt fikk endene til å møtes. Konsekvensen ble at han rana bankkortet til en mann og gikk for å kjøpe nye klær.

Ajkic snakker med en samfunnsøkonom som forklarer at den høye andelen kriminalitet som bydelen sliter med, har sammensatte årsaker. Det er lav andel som har jobb, få ungdom med utdanning og høy barnefattigdom, noe som til sammen fører til mye utenforskap.

Når folk føler seg trampa på, og opplever at de har lavere status, da blir de frustrerte, hatefulle, bitre og svarer med vold, sier samfunnsøkonomen.

Og på denne måten kan Ajkic også konkludere med hva som skal til for å unngå svenske tilstander: Ungdom trenger forbilder og fritidstilbud. Kanskje er det et litt for enkelt svar, men det er samtidig noe det går an å gjøre noe med.

LES OGSÅ: Ungdommer er mer redde for arbeidsledighet og ser ikke like lyst på framtiden som tidligere

Enkelt

Populismens framvekst i Europa viser hva som kan skje dersom uroen vokser seg for stor. Folk stemmer på populistiske partier i jakt på raske og enkle løsninger på sammensatte problemer.

Gjennom Uro prøver serieskaperne å brekke problemene ned til noe det går an å håndtere: I stedet for å bekymre oss for gratispassasjerer som snylter på trygdesystemet, bør vi sørge for at alle som faller utenfor og faktisk vil jobbe, får muligheten.

Konklusjonene i Uro kunne vært trykt opp på kjøleskapsmagneter: Vi må se hverandre. Det er flere ensomme enn du tror. Tilliten vi har til hverandre er skjør. Alle fortjener en mulighet.

Det høres enkelt ut, men er i praksis veldig vanskelig. Og kanskje er det akkurat de store ordene­ vi trenger å høre ved inngangen til et nytt år.