Kommentator Ane Bamle Tjellaug

Journalist i Vårt Land

En hjelpeløs hånd

Jeg vil gjerne redde verden. Bare ikke akkurat nå.

Publisert: 17. des 2018

– Unnskyld?

Plutselig er mannen der, nærmest fra ingenting. Det er et ydmykt bakholdsangrep, han er høflig og snakker med rolig stemme, men jeg ser plastmappa han har under armen, og skjønner umiddelbart at rutinene mine har svikta.

Min overlevelsesstrategi er enkel: Gå så fort du kan, se rett fram og gjør alt du kan for å unngå øyekontakt. Vanligvis er det en bombesikker plan, og den eneste måte å komme seg gjennom Oslo sentrum uten å ende opp med et års forbruk av krillolje, et fadderbarn i India og en overentusiastisk personlig trener fra Uddevalla.

Men denne mannen har stått skjult bak en søyle mellom blomsterbutikken og apoteket, og nå er det allerede for seint.

Nei takk

Jeg har et magert håp om at mappa han nå prøver å fiske umerkelig opp utenfor synsfeltet mitt, er full av julekort til slektninger nordpå og at han er på jakt etter noen som kan forklare ham veien til nærmeste postkontor. Men jeg vet at det er rein ønsketenkning. Dette er en mappe fylt av gode intensjoner og påfølgende dårlig samvittighet.

– Jeg lurte på om jeg kan få underskriften din, sier mannen, og blar opp på en side med et flagg og noen krøllete kulepennstreker.

– Vil du hjelpe til med å redde barn fra dødsstraff i Irak?

– Nei takk, svarer jeg og smiler så formildende jeg kan.

Dødsstraff er dumt

Hvis den dårlige samvittigheten min bare kunne manifestert seg i fast form, skulle jeg gladelig dratt den opp for den irakiske dødsstraffmotstanderen så han kunne se at det verken var viljen eller det gode formålet det sto på.

«Jeg er journalist, jeg kan ikke skrive under på hva som helst!», kunne jeg sikkert ropt, men da ville han nok heller at jeg skulle skrevet noe om det i avisa, noe jeg for så vidt gjør akkurat nå. For skams skyld kan jeg legge til at dødsstraff er dumt, så ingen skal være i tvil om hvor jeg står i den saken.

Jeg vil gjerne redde verden, bare ikke akkurat nå. Eller akkurat sånn.

Men jeg orker verken unnskylde eller forklare, så jeg gjør det eneste jeg kan: Smiler og spurter mot matbutikken.

Det vil jeg jo

«Emon må sove ute i natt», forteller den alvorlige reklamestemmen, og han risikerer derfor å bli utsatt for både overgrep og vold. For bare noen hundrelapper i måneden kan jeg hjelpe barn som Emon, ifølge reklamestemmen, og det vil jeg jo, for han ser veldig kald og hjelpesløs ut der han sitter hutrende på noen gamle avissider rett på asfalten.

Hjelper det hvis jeg betaler 200 kroner i måneden så han får råd til å sove et annet sted? Vil de slutte å sende reklamen da?

Og kan ikke hjelpeorganisasjonen som allerede er hos ham, sørge for at han ikke må sove ute natt etter natt?

Hvis bare den dårlige samvittigheten min kunne manifestert seg i fast form, som en stor, grå og uhåndterlig masse, kunne jeg klemt den inn i en eske sammen med alle de andre tinga jeg vet jeg har, men ikke orker å forholde meg til.

Jeg vil gjerne redde verden, men jeg har ikke spist middag ennå, og jeg må i butikken før den stenger.

LES OGSÅ: I over 40 år har NRKs innsamlingsaksjon informert om hjelpearbeid og underholdt publikum. – Det byr på etiske utfordringer, mener forsker

Vink, vink

– Vil du hjelpe med å redde isbjørnen? roper dama energisk og vifter flygebladene foran ansiktet mitt idet jeg småløper forbi hennes strategiske plassering midt i en av de travleste gatene i Oslo sentrum.

Bak står en forvirra fyr i isbjørnkostyme og vinker forsiktig med labben.

– Nei! roper jeg så blidt jeg klarer og løper videre.

LES OGSÅ: Alle klimaaktivister husker hvorfor de ble tent for miljøet­. For isbjørnen ­Kristin ­Asplund (75) ­startet det i Fretex-­butikken 
i Bergen.

Hode i senga

«I’m gonna make him an offer he can’t refuse,» sa gudfaren Don Corleone, og ikke lenge etter våkna en av fiendene hans med et avkappa hestehode i fotenden av senga.

Å redde isbjørnen er jo nettopp dét: Et tilbud du ikke kan avslå, i hvert fall ikke uten å framstå som en ufølsom drittsekk. Antakeligvis venter et overdimensjonert isbjørnhode med syntetisk pels og stivt blikk på meg i senga når jeg kommer hjem.

For jeg vil jo gjerne redde verden. Og isbjørnen. For stakkaren som var fanga inni den hvite plysjdrakta, så virkelig ut som han trengte å bli redda.

1 liker  

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere