Verdidebatt

Jeg tror i vår tro!

Det er ikke sant når kirkestrateger poengterer at troen ikke handler om dogmer. Deres egne dogmer er like viktige som de dogmer de misliker. Heller ikke er det sant at Jesus ikke hadde noen lære. Det står gang på gang - «Han lærte dem!»

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Jeg gikk til den gammel-katolske kirke for to år siden. Jeg var i Kirken og er i Kirken fortsatt.  Jeg flyttet fra Den norske kirke og er nå medlem i Den nordisk-katolske kirke. Luther sitter ennå ytterst på tungen. Han var én av de som hjalp meg til tro. Pave Benedikt XVI har sagt at Luther har definert stykker av troen på unike og geniale måter. (Fritt memorert)

Å sitte fremmedgjort i kirkenbenken over år skaper vakum i sjelen. Nå er bildet mer avklaret, kjenner fastere grunn under føttene i et troens felleskap som ikke bygger på individualistisk troserfaringer, men på «den tro som en gang for alle er overgitt de hellige». Vi tror sammen - det vil si: Jeg tror i vår tro. Det pussige er at jeg aldri har kjent så stort inidviduelt armslag og frihet som nå. Alle de åndelige påfunn rundt meg er ikke så truende lenger, jeg har ryggdekning i noe større enn meg selv. Men troens strid fortsetter også i det nye kirkelandskapet. Å være kristen er alltid å bære sitt kors. Troen er ikke sentimentale drømmerier, den er virkelighet.

Bare Gud kan frelse

Ja, en må være lydig, og jo mer Vår Herre kan stole på at vi lyder ham, jo større friheter får vi. Etter hvert som ti-årene går finner en ut at han er den eneste som er verd å lyde når alle de en adlød viser seg å være dødelige mennesker. Mange er redd for den katolske autoriteten, men da har de glemt at vi alltid lyder en eller annen makt. Om ingen andre, så meg selv og mitt eget oppblåste ego som tilslutt må frelse seg selv. Og er det noe kristen tro aldri kan godta er at vi er vår egen frelser. Det er selve synden. Bare Gud kan frelse.

Den norske kirke har bestemt seg - det som nedfelles i liturgien, det er den tro som bekjennes.

Hvor langt Dnk er villig til å gå i sine dogmatiske valg og alternativer er helt uvisst? For dogmene uttrykkes i liturgi og bønner, mye mer enn den enkelte prests utlegninger av bibelske tekster. Heller ikke meningsbrytninger på fakultetene er avgjørende, men slik du ber, slik tror du. Og i salmene - derfor er det alltid ståhei når salmeboken redigeres. Den er lære i hvert vers.

Jeg kan tåle mang en suspekt preken, men ikke liturgier jeg mener ikke har hjemmel verken i Bibel eller Tradisjon. 

Kirkens plattform

Trykket økte med den liturgiske reformen som kom for noen år siden. Den teologiske plattform skulle være « Fleksibilitet, involvering og stedegengjøring». Jeg undret meg, ble urolig.

Vi har teologisk plattform! Vår apostoliske og nikenske trosbekjennelse. Kirken er bygget på profeter og apostlers grunnvoll står det. Jeg vil oppfordre en hver troende til å tygge lenge på de gamle, men svært så levedyktige ordene: «Jeg tror på én, hellig, katolsk og apostolisk kirke» og spørre hva hvert eneste ord i denne korte setning uttrykker.  Jeg sto der og bekjente disse ordene og ble til slutt det jeg hadde vært lenge: Katolikk. Som betyr «det som samsvarer med helheten»

Dualisme?

Den norske kirke vil ha mangfold, ikke bare i kulturelle uttrykk, men og i etikken og troen. Men alt er vel ikke bare menneskebud? Var det ikke noe som het Guds bud og? Er alt bare subjektive troserfaringer, teologi nedenfra? Finnes det da ingen åpenbarte sannheter og teologi ovenfra? Å si at budene ikke har med troen å gjøre er dualisme. Akkurat som å si at sjel og kropp er atskilt eller at biologi og psykologi er underordnet tidens sosiologi og våre høyst menneskelige konstruksjoner. Og har vi konstruert livet, så kan vi vel dekonsturere det?

Jeg mistenker at den kamp vi i dag står i handler om den gamle gnostisisme. Det er alltid kroppen det er noe galt med. At det skulle være noe vrangsnudd i våre åndelige innstilinger eller vår psyke er rett og slett en krenkelse av det åndelige mennesket. For ånden er ufeilbarlig og udødelig sies det, kroppen en treg og begrenset som vi vet. Det indre mennesket er perfekt, det ytre bare skygger og et fengsel.

Men  sjelen kan også dø. Det er bare én som ikke kan dø, den udødelige Gud. Han som er den Han er, Han som i går, i dag og til evig til tid, er den samme. 

Evangelium

Dette er et evangelium i en verden som er i konstant endring og alltid har vært det. Alt som er skapt er forgjengelig og går mot sin ende, men Gud Er. Kulturene skifter, motene går av moten, våre jordiske skatter irrer og ruster og det som er tatt av intet kan gå tilbake til intet, men Gud Er. Dette er teologisk plattform som holder og som får vår «fleksible, lokale og involverte tro» til virke noget blass, omtrent som et politisk-humant program.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt