Eivind Trædal

Førstekandidat for Miljøpartiet De Grønne i Aust-Agder
3

Hatet mot miljøbevegelsen

Hva skjer om du nekter å akseptere unotene og selvmotsigelsene i norsk klimapolitikk? Da trår du inn i et farlig farvann. Dissonansen er nemlig tett knyttet til nordmenns identitet.

Publisert: 17. des 2018

Våren 2016 dro jeg og kjæresten min på ­interrail. Jeg hadde lenge­ hatt lyst til å dra på ferie til Europa med tog. Turen til Barcelona tok halvannet døgn hver vei, og var nydelig. I Europa går det fort med toget, mens ­turen fra Oslo til Gøteborg var mer som en mjølkerute. Da vi skumpa tilbake hjemover gjennom Sverige, kunne jeg ikke dy meg fra å poste om turen på ­Facebook. Det var jo stas å ha klart å ta en «sydentur» uten å fly.

Kardemomme by. 

Facebook-posten skapte ringvirkninger. Snart hadde turen blitt en slags snakkis i flere medier. Vi ble nevnt i «Nytt på Nytt». Samferdselsminister Ketil Solvik-Olsen kommenterte saken på sin Facebook-side. Han hadde fått med seg at jeg hadde foreslått at folk kanskje burde få en ekstra dag fri om de skulle reise med tog, siden det tar så lang tid. Hverken ferieturen eller mitt personlige forslag ble godt mottatt hos samferdselsministerens fans:

«Det beste hadde vært om alle disse fanatikerne tok ferie resten av livet … og ikke returnerte til Norge»; «Regner med at de legger­ ut nytt bilde når de har 2–3 barn. Jeg forlanger at de smiler og ser velstelte ut fortsatt.»; «Jeg ler ikke med dem, men av dem. De må da være lykkelig uvitende om hvordan de fleste oppfatter dem.»; «Hipp hurra for lekepartiet MDG som bor i Kardemomme By. (…) Dette blir bare mer og mer tøvete. Tenk litt lenger enn til nesetippen.»; «Det burde vært IQ test på å få sitte i byrådet. Det er jo ingen lekeplass for unger med forstyrrelser i hodet.»

Dette er bare et utdrag av de mest populære blant de over 500 kommentarene på samferdselsministerens Facebook-post. Det var noen tusen til i diverse andre kommentarfelt. Jeg kunne vist langt grovere eksempler. Trolig handlet indignasjonen mer om at folk misliker MDGs politikk enn om interrail. Men det var også togturen i seg selv som provoserte.

Syklister og vegetarianere. 

Dette skyldes trolig at miljø­politikk er underlagt den samme logikken som resten av politikken: materielle debatter drukner i spørsmål om kultur og identitet. Den overhengende faren for å ødelegge sivilisasjonen er på ingen måte nok til å rykke oss ut av stammetilhørigheten vår. Tvert imot har miljøpolitikken i økende grad blitt omgjort til en identitetsmarkør i et politisk landskap der identitet er viktigere enn noensinne.

Den reaksjonære tidligere polske­ utenriksministeren Witold Waszczykowski oppsummerte for eksempel sitt syn på «fienden» på denne måten i et intervju i den tyske avisa Bild:­
«… blanding av rasene, en verden av syklister og vegetarianere, som bare bruker fornybar energi og bekjemper alle former for religion. Dette har ingenting til felles med tradisjonelle polske verdier. Dette står i strid med det som står de fleste polakkers hjerte nær: tradisjoner, historisk ­bevissthet, kjærlighet til fedrelandet, gudstro og et normalt ­familieliv, drevet av en mann og en kvinne».

Argumentet gir logisk sett ­ingen mening. Hva har fornybar energi, vegetarkost og sykler med religion og familiepolitikk å gjøre? Men naturligvis gir det en viss mening for oss som følger med på «kulturkrigen» som rir vesten som en mare. Klima­politikk er sauset sammen med en kamp om anerkjennelse, identitet og verdier. I Norge fikk denne tankegangen fullt gjennomslag i valgkampen 2017, der særlig Miljøpartiet De Grønnes inntreden som maktparti i Oslo skapte en kobling mellom miljø­politikken og den «urbane eliten». Senterpartiet, som hadde svingt seg opp på kritikk av sentralisering, brukte anledningen til å hamre løs mot «kaffe latte-drikkerne», som «ikke vet at det finnes en verden utenfor Ring 2». Frp og Høyre kastet seg på.

Ulven og bilen. 

I denne identitetskampen er det ulven og ­bilen som er de største konfliktområdene. Miljøbevegelsen og de miljøengasjerte partiene har ikke lyktes godt i å kommunisere forskjellen på politikk for byene og politikk for bygda. En bilavhengig mann i Åmli trenger ikke å være redd for at De Grønne i Oslo skal fjerne parkeringsplassen hans, men han kan stadig føle seg provosert over at noen angriper hans livsstil, eller viser manglende forståelse for hans behov.

Miljøpartiet De Grønne er naturligvis ikke de eneste som har blitt utsatt for dette raseriet. Trine Skei Grande i Venstre fikk enorme mengder hets for å ha stått for innføringen av flypassasjeravgift våren 2016. Innføring av bompenger i Bergen skapte både protester, kjør-sakte-aksjoner og hets av byrådet bestående av KrF, Venstre og Arbeiderpartiet. I Rogaland har det også skapt enorme protester.

Disse debattene dreier seg naturligvis om materielle forhold. Økte bompenger er ikke bare en teoretisk problemstilling, det rammer lommeboka til folk direkte. Men debatten er også dynket i identitetspolitikk. Miljøvernere framstilles som elitistiske og virkelighetsfjerne. De drikker kaffe med melk! Vanlige folk bor i Østerdalen og drikker svart kaffe. Vanlige folk lever virkelige liv, med virkelige utfordringer. De har unger og trenger bil. Miljøvernere er privilegerte og lever uekte liv. De nyter å moralisere over vanlige folk fra sin transportsykkel.

Nok en arena. 

Sånn føles det i alle fall, selv om 82 prosent av nordmenn bor i tettbygde strøk, og en tredjedel bor i de fem største byene. Disse klisjeene bidrar til at det kan føles fremmed eller til og med skummelt for mange å kalle seg «miljøverner», selv om man skulle være aldri så bekymret for jordas tilstand. Kloden ­koker, naturen dør, og vi behandler det som nok en arena for å definere oss selv og vår gjeng.

Vanligvis blir denne typen drøftinger ledsaget av anbefalinger om at miljøbevegelsen bør være mindre moralistiske. Men irritasjonen mot miljøbevegelsen er åpenbart mulig å utløse selv uten å bruke pekefingeren. Man trenger ikke kritisere andres flyreiser for å provosere, det holder å ta toget, så vil folk la seg støte av det de oppfatter som en ­implisitt kritikk. Akkurat som folk kan la seg provosere av en avholdsmann som sier nei til øl på et julebord. Anklagene mot den «moralistiske» miljøbevegelsen er en hendig måte å avfeie og demonisere miljøpolitikk på, ofte på tynt grunnlag.

Aggresjonen mot miljøpolitikk og miljøtiltak er naturligvis også et utslag av at kontrover­sielle miljøtiltak faktisk blir gjennomført. Mange politikere som har gjennomført kontroversielle endringer i samfunnet har opplevd det samme. Miljøengasjerte­ politikere møter allikevel et større problem enn de fleste: en grunnleggende mangel på forståelse for at politikken i det hele tatt er nødvendig, underbygd av 30 års kamp for å definere norske miljøtiltak som overflødige, dumme, dyre og meningsløse.

Mer om følelser. 

Identitetspolitikken har også begynt å bli mobilisert til forsvar for oljeutvinning. Før julaften 2015 fikk alle ansatte i Equinor tilbud om sluttpakke. Det var en tøff avslutning på et trangt år for hele bransjen. Ikke bare hadde oljeprisene sunket, men Parisavtalen hadde satt flomlys på problemene med fossil energi. Kombinasjonen av synkende lønnsomhet, oppsigelser og økende kritikk mot norsk oljeutvinning satte oljebransjen under press. Det var på dette tidspunktet olje­debatten begynte å handle mer om følelser enn om fakta.

Allerede i april samme år hadde­ nasjonalbibliotekar og Rødt-politiker Aslak Sira Myhre fyrt løs mot oljebransjens kritikere fra sofaen til Anne Lindmo på NRK:«Det å bygge opp denne ­industrien (…) – er det noe du skal føle skam for? Noe du skal være rasende mot? Noe du skal spytte på i stedet for å takke? Oljearbeiderne fortjener takk. Rengjøringsdamene som har vært ute på plattformene fortjener takk. De som bygde oljeindustrien vår og politikken fortjener takk.»

I desember samme år leverte­ tidligere leder av Sosialistisk Ungdom Andreas C. Halse en tilsvarende analyse i en julehilsen til norske oljearbeidere: «Folkene som har kritisert [oljebransjen] har som regel lite greie på hva de snakker om. De har ikke vært med deg ute på plattformen», skrev Halse, som mener oljebransjen fortjener mer skryt. «… mens landets meningsmaskiner diskuterer om du er overbetalt, subsidiert eller har skyld i klimakrisen, må noen fortsette å gjøre jobben med å sørge for en plusside på statsbudsjettet».

Borekroner og lastebøyer. 

Omtrent samtidig kom også Aften­postens Trine Eilertsen med en «hyllest til det norske oljeeventyret», med en kraftig brodd mot dem som kritiserer olja. «Oljenæringen er utskjelt og foraktet», skrev Eilertsen, spesielt av verdensfjerne oslosynsere «(…) som kun har et teoretisk forhold til borekroner og lastebøyer, og som gjerne rakker ned på en hel industri (…) det nærmeste de kommer en omstilling er inn­føring av nytt e-postprogram på jobben». Eilertsen mente at norske miljøvernere «ville fnyst av forakt» i møte med en lekeplass sponset av oljepenger, og at «­Ingen vil gå i tog for at Staten skal redde oljearbeiderne».

Noe demonstrasjonstog så heldigvis ikke ut til å være nødvendig. Regjeringen kom snart til med en redningspakke på flere­ milliarder til fylkene som ble rammet av oljenedturen. Men det var påfallende at hverken Sira Myhre, Eilertsen eller Halse hadde noen konkrete ­eksempler å vise til i sin kritikk av miljø­bevegelsen.

Etter et halvt liv i miljøbevegelsen har jeg aldri hørt noen si et stygt ord om norske oljearbeidere, eller hevdet at oljeutvinning ikke er lønnsomt på kort sikt. Jeg har sett miljøvernere kritisere statsministre, olje- og energiministre, Statoil-direktører og godt betalte oljelobbyister, men aldri en oljearbeider. Da Miljøpartiet De Grønne lanserte planer om et grønt skifte i Norge i 2015, fastslo talsperson Rasmus Hansson at dagens ­politikere måtte lære av det fantastiske oljeeventyret.

Sammen med fagbevegelsen. 

Ville miljøvernere gått i tog for å redde oljearbeiderne? Ja, jeg har faktisk gjort det selv flere ganger. I 1. mai-tog har jeg og mange andre­ år etter år gått bak parolen «100.000 klimaarbeidsplasser nå», sammen med deler av fagbevegelsen. På den årlige «Broen til framtiden»-konferansen har jeg sett hundrevis av representanter for fagbevegelse, miljø­organisasjoner og kirka sammen diskutere framtidas næringer i Norge. På disse arenaene har jeg ikke sett forakt for olja, men bekymring for hvordan Norge kan få en økonomi som vil vare, og som ikke undergraver våre barns velferd. Det å kritisere fossil­ energiutvinning er plutselig blitt til å utvise manglende respekt for de som jobber i fossil­bransjen.

Det samme argumentet dukket opp i den amerikanske valgkampen i 2016. Donald Trump ­appellerte hardt til kullarbeidere­, og lovet dem arbeidsplasser og respekt, mens han hamret løs på «urbane eliter». De samme ­argumentene finner vi i andre land med en sterk kullindustri, som Polen og Australia. Men ­ingen hyllester, festtaler eller andre former for respekt vil endre på kull- eller oljeprisen. Den vil heller ikke stoppe fossile selskaper fra å kutte kostnader, satse på automatisering eller på andre­ måter redusere behovet for ­arbeidskraft.

Og naturligvis vil de ikke ha noen innvirkning på CO2-regnskapet. Hvis norske myndigheter hadde satset på en grønn omstilling av økonomien tidligere, ville man sluppet at tusenvis av oljearbeidere fikk sparken over natta. Og hvis alle verdens rike land hadde lyttet til klimaforskerne tidligere, ville vi ikke hatt så liten tid til å redusere utvinningen av fossil energi.

Den sårede selvfølelsen. 

Så hvor kommer aggresjonen fra? Oljenedturen handler naturligvis om mer enn synkende inntekter til staten. Det handler også om såret stolthet og en truet identitet. Det har aldri vært nok for Norge å kalle oss verdens rikeste land, vi vil også være de klokeste, de snilleste og de grønneste. Hva slags selvbilde får vi når verdens forskere slår fast at vår olje og gass er en del av det største problemet vi står overfor? Og hvordan framstår vår oljeforvaltning, som vi er så stolte av, når de nye oljefeltene våre ikke tåler en ­oljepris som ble ansett som høy for tolv år siden? Da er det kanskje lettere å omdanne den sårede selvfølelsen til et motangrep mot miljøbevegelsen.

1 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere