Hva med menighetene?

Forståelsen av lokalkirkens grunnleggende posisjon og omfattende ansvar tilsier at menighetene bør sikres en selvstendig og tydelig rolle i kirkeordningen. Høringsforslaget om ny kirkeordning synes ikke å ta konsekvensen av en slik tenkning.

Begrenser handlingsrom. 

Selvstendigheten kveles i et detaljert regelverk som delvis overstyrer og delvis begrenser lokalkirkens autoritet og handlingsrom. Dette til tross for at alle kirkelige møter og råd er forpliktet på lojalitet mot læregrunnlaget (paragraf 6).

Eksempler:

– Menighetsmøtet blir i praksis et skinnorgan uten noen reell myndighet (paragraf 22)

– Menighetens frihet til å benytte «egne» personellressurser slik den selv mener det er mest tjenlig begrenses av sentrale tjenesteordninger for kateket, diakon, kantor og prest (paragrafene 36 og 46). Den tildelte presteressursen er dessuten styrt av biskopen, som fastsetter gudstjenesteordningen.

– Menighetsråd og fellesråd må søke bispedømmerådet om opptak av lån, godkjenning av betalingsreglement og bruk av egne fond (paragrafene 26, 29 og 30)

– Kirkene er soknets eiendom og driftes med lokale ressurser. Likevel er det overordnede organer som bestemmer – både i stort og smått:

– Kirkemøtet bestemmer reglene for bruk av kirken.

– Biskopen skal godkjenne alle ombygginger og endringer samt alt nytt inventar og utstyr (paragrafene 28 og 31).

– Oppføring og nedlegging av kirke skal godkjennes av Kirkerådet (paragraf 31).

Vurdering:

Den nye kirkeordningen viderefører i hovedsak kirkelovens bestemmelser. Den myndighet som tidligere var delt mellom departementet og Kirkemøtet blir samlet under ett topporgan som får «all makt». Det politiske/demokratiske korrektiv som departementet kan ha representert faller bort. Det blir desto viktigere at lokalkirkens posisjon presiseres og sikres gjennom kirkeordningen.

I arbeidet med ny kirkeordning ville det vært ønskelig om man gjennomførte en mer grunnleggende vurdering av myndighetsfordelingen i kirken og forholdet mellom nivåene. Slik forslaget framstår blir de prinsipielle formuleringene om lokalkirkens betydning overkjørt av regler som sikrer sentralkirkelige organer styring og kontroll på alle nivå.

Inneholder en ubalanse. 

Det bør være et mål at folkekirken styres etter regler og ordninger som har legitimitet i menighetene.

Konklusjonen blir at høringsutkastet inneholder en ubalanse mellom menighetenes formelle ansvar og deres myndighet i praksis. Lokalkirkens plass i kirkeordningen må styrkes. Soknets selvstendighet og myndighet bør sikres i paragraf 10.

Utdrag av enstemmig uttalelse i Bolsøy 
Menighetsråd.