Lederartikkel
Vårt Land
Vi etterlyser menn som aktivt kjemper for likestilling og tar avstand fra alle former for diskriminering og vold mot kvinner.
Nobels fredspris ble i går tildelt den irakiske menneskerettighetsforkjemperen og IS-over- lever Nadia Murad og den kongolesiske legen Denis Mukwege. De får prisen for sin kamp mot bruken av seksualisert vold i krig og konflikter.
LES OGSÅ: – I dag hedrer vi to av verdens sterkeste stemmer
Svært mange vil mene at dette er en viktig og riktig prisutdeling. Men John Peder Egenæs, generalsekretær i Amnesty i Norge, kommer med en viktig påpekning i Dagbladet: «Det er en enorm kontrast mellom det fredsprisvinner Nadia Murad står for og samlingen av kvinnefiendtlige menn som nå er ved makten. (...) Samlingen av autoritære, kvinnefiendtlige og populistiske ledere er historisk, med Trump (USA), Putin (Russland), Erdogan (Tyrkia), Bolsonaro (Brasil), Duterte (Indonesia), Jinping (Kina), bin Salman (Saudi-Arabia) og Modi (India)».
Amnesty-generalen viser til at 104 land har lover som forhindrer kvinner å ta visse yrker. Bare 17 prosent av statslederne er kvinner. Nettopp derfor er det viktig at årets fredsprisvinnere løftes fram som et motstykke til de mørke politiske vindene som nå sveiper over store deler av verden, og svekker likestillingen.
Det er trolig ikke tilfeldig at Amnesty valgte å offentliggjøre sin årsrapport samme dagen som fredsprisen ble delt ut. Rapporten fokuserer på kvinner, og viser at kvinner behandles systematisk dårligere enn menn over hele kloden. Blant annet er hver tredje kvinne utsatt for kjønnsbasert vold. Dette inkluderer seksuelle overgrep og vold i nære relasjoner. Voldtekt som våpen i krig er omfattende og utbredt, og rammer millioner av kvinner hvert eneste år.
Egenes peker også på at gammeldagse, autoritære og maktarrogante politiske ledere, under dekke av å verne om «familieverdier», holder ved like forestillinger om at kvinner og menn ikke kan være likestilte. Denne bekymringen deler vi.
LES OGSÅ: Krever handling mot voldtekt som våpen
I likhet med Amnesty etterlyser vi menn som aktivt kjemper for likestilling og tar avstand fra alle former for diskriminering og vold mot kvinner. Mangel på likestilling bidrar til skjeve maktforhold. Derfor er det viktig at Norge, både internasjonalt og nasjonalt, jobber aktivt for et samfunn der likestilling ligger i bunn for all politisk aktivitet. Det er avgjørende for å bekjempe seksualisert vold på alle plan.
Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land
Skriv innlegg
Kan man gå inn for full likestilling og samtidig være en god kristen?
I Oslo har vi gjennom Fredsprisutdelingen og feiringen som TV-seere vært vitne til og fått ta del i en flott feiring av de to prisvinnerne. Mang en tåre ble felt for de to prisvinnerne fra oss mange vanlige TV-seere og de inviterte til festene rundt Fredsprisvinnerne. Uten tvil de kanskje mest velfortjente vinnerne av Fredsprisen noen gang. Oslo fremsto igjen som en godhetens hovedstad, hovedstaden med "det store hjerte".
Prisvinnerne understreket likevel at de ikke var ute etter mer medlidenhet, men krevde handling fra politikerne.
Voldtekter brukt nærmest som våpen mellom ulike etniske grupper og militser i det ekstremt multietniske Kongo, viste oss sjokkerende brutale bilder og fortellinger på skjermen. Likeens ISIS islamske kjønnsfasisme og brutale voldtekter mot minoritetskvinner-og barn i Irak og andre steder de fikk fotfeste.
Det voldsomme engasjementet fra myndighetspersoner, kultur-og mediaeliten når disse umenneskelige forbrytelsene mot kvinner og barn skjer i den 3.verden hvor det hersker krig og bestialske konflikter er forståelig, naturlig og nødvendig.
Denne empatien kommer likevel i et noe underlig lys. De samme politikere og de samme eliter tier stort sett musestille når det gjelder den store økningen i seksuell trakassering og voldtekter gjennomført av unge menn fra innvandrermiljø i Vest-Europa. I land som ikke er i krig.
Ofte gjengrelatert. Mest kjent er groomingen av hundrevis av unge britiske og jenter og jenter med sikhbakgrunn i Storbritannia. Taust i mange år om dette der, både fra myndigheter, sosialarbeidere og politi. Dysset ned fordi de var redd for å bli stemplet som rasister. Tommy Robertson ble stemplet som hatespeecher når han ville ha søkelyset på dette.
I Norden er Stockholm blitt en av de verste hovedstader i Europa når det gjelder voldtekter. I Danmark taler statistikken sitt tydelige språk. Det samme i Tyskland og Holland. I Holland, i følge nye tall fra den amerikanske tenketanken Gatstone Institute, er 89% av voldtekssaker knyttet til innvandrere hvor 60% var muslimer. Tendensene i Norge er vel også ikke til å underslå, selv om omfanget her ikke er i samme klasse.
En kunne fortsette. Men alle vet dette. Men det er ikke fint for de med alle de varme verdiene og de empatiske tårene å snakke om dette så mye. Vi må bare finne oss i det. Dessuten har vi jo hatt Metoo-bevegelsen da... Dessuten er det jo mest kalde nordmenn og" rasismen" vår som egentlig gjør at overgrepene skjer. Og norske jenter og kvinner har da også ofte for lite klær på seg.
Skal tro om noen fra de nevnte eliter har noe av den samme empati for norske og europeiske kvinner som utsettes for sextrakassering fra innvandrere. Eller for innvandrerkvinner og jenter som blir utsatt for vold og kontroll fra sine menn og sin familie?
Er det ikke slik at i disse sakene er det en tendens til å sette overgripernes rettigheter og religion-kulturbakgrunn i unnskyldende fokus, mens ofrene ikke får den samme omsorg?
Egentlig er vi blitt sedate og for feige de fleste av oss. Ikke bare politikerne og eliten. Frykten for omkostningene og utstøtningsmekanismene er blitt for tunge å bære allerede, også i det "fredlige" Norge. Da er det godt å samles i empati mot alt det vonde som skjer i den 3.verden. Det kan lette litt på samvittigheten slik at vi kan se litt mellom fingrene og lettere akseptere og ti stille om urettferdighet og vold som rammer uskyldige etnisk norske og europeiske kvinner- og ofrene for æreskulturens egne jenter og kvinner.
Er det kanskje snart på tide å ta på seg de gule vestene- også her hos oss ? Foreløpig er i hvert fall jeg for feig til det. Vi får stikke hodet i sanden og trøste oss til Ernas og Støres milliarder og koseprat- og migrasjonspakt- og Macrons og Merkels vyer- enda en stund til- enn så lenge. Kanskje går det seg til..
Hjelpe og støtte prisvinnernes sak, det bør Norge. Men kanskje rydde opp i vårt eget reir også? Men det krever mot og handling- ikke bare tårer, taushet og bortforklaringer.
