Verdidebatt

Familiepopulisme og hjernebygging

Denne kronikken ble egentlig skrevet som et motinnlegg til Trine Eilertsens kommentar i Aftrnposten mandag 3.desember. Siden jeg ikke nådde igjennom Aftenpostens nåløye, tillater jeg meg å legge den ut her på verdidebatt, først og fremst fordi kronikken hovedsakelig omhandler psykolog Sissel Unger og psykiater/barnepsykiater John Downings kronikk i Klassekampen og ideen de der fremsetter.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Som gammel Krf-er må jeg innrømme at jeg ble litte granneprovosert og oppgitt over Trine Eilertsens kommentar i Aftenpostens mandag 3.desember (2018). 

«Familiepopulistene» sto det . Og så får vi alle en liten parodiert omtale av et landsmøte i Kristelig Folkeparti, den rene «sinnelagsfestivalen».Noe særlig oppbyggende lesning for mitt gamle Krf-hjerte var det ikke.

Men det er kanskje ikke så underlig at Reinertsen ikke har så mye forståelse for Krfs prioriteringer. De aller fleste i vårt samfunn synes nok det er bortkastet å bruke penger på de minste barna. Spesielt hvis det handler om at de skal tilbringe tid i familiene sine. Tankekorset er at det er i denne konteksten, og i dette aldersspennet den mest grunnleggende hjerneutviklingen skjer. Derfor har vi fått et underlig, stort politisk paradoks i Norge.

Derfor har vi også et gryende foreldreopprør, med blant annet 17.000 som har skrevet under mot den nylig vedtatte tredelte foreldrepermisjonen, og hvor også stadig flere fagfolk og politikere hiver seg innpå debatten.

Samme dag som Eilertsens kommentar stod i Aftenposten, lanserte psykolog Sissel Unger og barnepsykiater/psykiater John Downing en genial idé i en kronikk i Klassekampen. De foreslår rett og slett ett års permisjon til mor og ett år til far, og begrunner det med barnets behov ut ifra nyeste hjerneforskning. Tenk hva vi sparer om 15-20 år ved å sette inn et så stort støt nå på forebygging?

De etterlyser først og fremst et større fokus på barnets beste, i motsetning til nå, hvor det nesten utelukkende er fokus på de voksnes behov.

De skriver:

«Moderne utviklingspsykologi, nå understøttet av nevropsykologiske studier av hjernens utvikling hos småbarn, er helt klar på at barn helst ikke skal begynne i barnehage før de er to år. I det første leveåret er barnet nærmest knyttet til mor, selv om far er en viktig støttespiller. I det andre leveåret kommer far enda sterkere inn i bildet.»

Eller som dr. Allan Schore (psykolog/hjerneforsker, UCLA) sier det; Barnets høyre hjernehalvdel bygges først, i sterk, instinktiv samhørighet med mors høyre hjernehalvdel. Barnets venstre hjernehalvdel utvikles senere, i samspill med far.

Barnets to første leveår er kjent for å være barnets grunnleggende. De handler om hjernebygging. Og det er ikke i barnehagen denne lille hjernen har de mest optimale vekstvilkårene. Det er hjemme hos mor og far. Derfor er Sissel Unger og John Downings forslag om ett års permisjon til mor og ett år til far genialt.

Uansett, mens vi venter på å komme dit, så må vi bare innse at hver eneste krone som gjør det mulig å utsette barnehagestart, som gir foreldre og barn tid sammen, er gull verdt!

Derfor gikk til og med en gruppe i partiet Rødt (riktignok hovedsakelig bestående av psykologer og psykiatere, tror jeg) inn for å fremme et forslag til årsmøtet i fjor om å gå inn for kontantstøtte, siden sekstimersdagen hadde «strandet».

Jeg er ganske så overbevist om at hadde bare disse kjønns-og likestillingsforskerne og samfunnsøkonomene som satt i det meget omtalte «Ellingsæter-utvalget» tatt seg et ørlite lynkurs i utviklingspsykologi, så ville de raskt forstått at det  verken er lønnsomt eller hensiktsmessig eller likestillingsfremmende å satse på arbeidslinja for mødre nettopp i den fasen hvor barnet deres er mest sårbare for separasjon, og dermed mors kropp fra naturens side er aller mest innstilt på verdens viktigste jobb akkurat da: nemlig hjernebyggingen av sitt eget barn. Ammetåke, og andre latterlige ,kvinnediskriminerende utrykk bruker vi gjerne litt nedsettende når mor befinner seg i denne , utrolig grunnleggende fasen i sitt lille barns liv.

Ammetåke og familiepopulisme. Kjenner jeg blir nedtrykt av begge disse ordene. Eilertsen skriver at definisjonen på populisme er enkle løsninger på komplekse problemer. Det er i hvert fall en ganske enkel løsning på et komplekst problem å utelate de faginnstansene som kjenner hvor foten trykker når et komplekst problem, som foreldrepermisjonsordningen skal løses.

Kjære regjering! Ellingsæterutvalget gjorde sikkert jobben de ble bedt om. Men hvorfor var ikke utvalget bredere sammensatt? Nå når dere skal starte på nytt, hva med et nytt utvalg? Som er godt bemannet med helsefaglig kompetanse, ikke minst på spedbarnsområdet? Det kan høres dyrt ut, men vi har ikke råd til å la noen spørsmål stå ubesvart når det gjelder den oppvoksende slekt.

Derfor, stå på, Krf! Både med kontantstøtte, økt engangsstønad og økt barnetrygd! Men tenk om dere også kunne ta med forslaget fra Sissel Unger og John Downing etterhvert?

Lykke til!

Laila Fresjarå Foldvik

Forfatter av «Det stille mammaopprøret»

Krf- medlem (tidl. Krf- politiker)

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt