Elise Skarsaune

Generalsekretær
5

Fredsprisen feirer humanisme i praksis

Nadia Murad og Denis Mukwege, årets fredsprisvinnere, setter i sitt arbeid to av den moderne humanismens viktigste prosjekter - mangfold og fellesskap – ut i praksis blant krigens skjulte ofre. For at alle mennesker skal kunne leve et liv med frihet, tilhørighet og verdighet i et samfunn hvor alle mennesker får bidra med sine unike ressurser, trenger vi mange slike helter for humanisme.

Publisert: 9. des 2018

Da Alfred Nobel skulle skrive sitt testamente, utfordret den østeriske fredspioneren Berta von Suttner (1843 – 1914) ham til å etablere en fredspris. Berta von Suttner satte gjennom sitt fredsarbeid fokus på det vanvittige ved å umenneskeliggjøre andre lands eller folks kvinner, barn og menn i krigstid. Hun var opptatt av menneskets iboende ressurser og muligheter. Alfred og Berta var opptatt av at fellesskapet trenger alle menneskets unike ressurser for å skape fred.  

Mennesket trenger mangfold 

Nadia Murad tilhører en religiøs minoritet i et område der de med makt ikke anerkjenner minoriteters menneskeverd og likeverd. Fordi hun er annerledes enn de med definisjonsmakten, har Nadia opplevd grusomheter få av oss kan forestille oss. Ideologene i Den Islamske stat (IS) deler menneskers verdi inn etter hvilken religionspraksis de har. Når stater, religioner, bevegelser eller ideologier lar størrelser utenfor mennesket selv rangere menneskers verdi, er de på kollisjonskurs med det grunnleggende i humanismen. Grunnpremissene for den moderne tidsalders humanitetsidealer er uttrykt allerede i første setning i Verdenserklæringen om menneskerettigheter av 1948: «... anerkjennelsen av iboende verdighet og av like og uavhengige rettigheter for alle medlemmer av menneskeslekten er grunnlaget for frihet, rettferdighet og fred i verden …». Menneskets verdighet er ikke å forstå som et resultat av eksterne garantister, tvert om er menneskets verdighet begrunnet i en kvalitet som er naturgitt og iboende i menneskets natur. 

Gjennom sine unike ressurser og valg blir Nadia Murad et symbol på den utrolige kraften som bor i mennesket. Hun velger å bruke sitt liv til å kjempe for retten til å være den hun er, med den religion og tradisjon hun bærer på - på vegne av seg selv og sin minoritet. Hun synliggjør at mangfoldet blant oss har en umistelig verdi, ikke bare for den enkeltes frihet, men også for at vi skal kunne skape samfunn hvor det er mulig å være menneskelige. Dette gjelder i alle samfunn, ikke kun der ekstremisme og vold sitter ved roret. 

Som overlever av enorme krenkelser og overgrep er Murads stemme en viktig påminnelse om at det er håp. Hennes mot, hennes styrke og hennes karakter forteller oss hva som er iboende i mennesket. At det er mulig for henne, som har fått sitt menneskeverd krenket på det groveste, å kjempe videre gir oss håp. Vi trenger håp for å skape fred. 

Fellesskap beskytter 

Denis Mukwege har gjennom sitt virke tatt ansvar på vegne av fellesskapet for enkeltmennesker som har opplevd at deres kropp ble en del av slagmarken. Han har tatt imot historiene til ofrene og dokumentert overgrepene for at overgriperne skal bli stilt til ansvar. Mukwege har sett og møtt tusenvis av kvinner som har opplevd liknende grusomheter som Nadia Murad. Han har operert deres mishandlede kropper, han har lyttet til historiene deres og han har rapportert videre. Han har tatt ansvar for en urett om ikke er gjort mot ham selv, men som er gjort mot hans medmennesker. Mukwege sa til NRK etter kunngjøringen av fredprisen at dette var en pris som anerkjenner lidelsen kvinnene opplever.  – Jeg kunne se i ansiktene deres at de var så glade. Glade for endelig å bli sett og anerkjent, dette er også en beskyttelse. Så dette er veldig, veldig rørende, sier Mukwege til NRK 5. oktober 2018.  

Humanisme skaper fred 

Statistikk kan tyde på at verden blir fredeligere, samtidig som krig og konflikt stadig dominerer nyhetsbildet – og altfor mange menneskers liv. Menneskerettighetene og de arenaer for internasjonalt samarbeid og diplomati som samlet verden etter andre verdenskrig, har gitt freden bedre sjanser. Humanismens verdigrunnlag med menneskeverdet og likeverdet i sentrum utgjør selve grunnmuren i dette globale fellesprosjektet. Men vi ser daglig at denne kraften ikke må tas for gitt. Den er ikke nødvendigvis iboende i samfunnet, den krever at vi gjennom daglige, aktive handlinger og ord anerkjenner mangfold som en ressurs og sammen tar ansvar for våre medmennesker i fellesskapet.  

Humanistforbundet feirer Denis Mukwege og Nadia Murad først og fremst på grunn av den velfortjente anerkjennelsen av deres selvoppofrende kamp for rettferdighet og humanisme. Vi vil gjerne bidra til at årets fredsprisvinnere løftes fram som eksempler til etterlevelse også her hjemme, i vår felles daglige arbeid for et mer menneskelig Norge med mangfold og fellesskap. 

 

Kommentar #1

Hallvard Jørgensen

78 innlegg  1479 kommentarer

Ein kommentar

Publisert over 3 år siden

Eg tykkjer det er mykje godt i dette innlegget, lat det vere sagt. Og det er godt og nødvendig med brubyggjing. Men, kanskje du også skulle seie nokre informerte ord om Mukweges bakgrunn, hans inspirasjonskjelder, hans tru osb. Dvs. korleis dette har vore med på å forme han og hans teneste. Dette vil ikkje passe så godt inn i bodskapen i hovudinnlegget, men då må ein jo likevel vere open om det. 

Moderne human-etikk, i "sekulær" utforming, har også mange djupe røter i kristen-klassisk tradisjon. Det gjeld til dømes tanken om "menneskeverd" eller "nestekjærleik." Dette tykkjer eg også ein bør spele med opne kort om. 

4 liker  
Kommentar #2

Eirik A. Steenhoff

27 innlegg  461 kommentarer

Publisert over 3 år siden
Elise Skarsaune. Gå til den siterte teksten.
Menneskets verdighet er ikke å forstå som et resultat av eksterne garantister, tvert om er menneskets verdighet begrunnet i en kvalitet som er naturgitt og iboende i menneskets natur. 

Hvordan begrunner generalsekretæren i Humanistforbundet dette?

4 liker  
Kommentar #3

Elise Skarsaune

5 innlegg  7 kommentarer

Troens uttrykk i gode handlinger

Publisert over 3 år siden

Hei Hallvard og takk for god kommentar!
Jeg kunne naturligvis nevnt Denis Mukweges religiøse tro og hvor viktig den trolig har vært i hans livsprosjekt og daglige virke. Dette var ikke ment som tildekning, og jeg beklager hvis det ble oppfattet slik. Medmenneskelighet og nestekjærlighet kan ha sitt opphav i religiøs tro eller annet livssyn. Uansett hvor man henter sin inspirasjon og drivkraft fra, tenker jeg at det å vie sitt liv til omsorg for og beskyttelse av andre mennesker er et uttrykk for en dyp humanisme. Jeg mente kun å påpeke dette, ikke å frarøve Mukwege sin tro på noen måte. Å innlemmes i et fellesskap av handlende humanister betyr ikke på noen måte at man må legge fra seg sin religiøse tro.

Jeg er så heldig å være generalsekretær i et humanistisk livssynssamfunn som ikke ekskluderer religiøse medlemmer. Tvert imot mener vi at alle som identifiserer seg med humanismens verdigrunnlag, uansett årsak, har såpass mye til felles at vi burde snakke og arbeide mer sammen. Blant våre medlemmer finnes det nok et mangfold av oppfatninger om hvor medmenneskelighet, likeverd og menneskets verdighet "stammer fra", og det tenker jeg at humanismen som prosjekt og fellesskap har rom for. 

Et beslektet spørsmål som jeg har grublet litt på i det siste er hvorfor ikke flere kristne føler eller tar et aktivt eierskap til humanismebegrepet? Vårt Land hadde en artikkel for en stund siden om en kristenhumanistisk stiftelse i Sverige og det arbeidet de driver, og når de søkte etter kilder til kristenhumanisme i Norge endte de opp med å ringe meg for en bakgrunnssamtale. Kan det være at mangelen på tydelige aktører innen feltet kristenhumanisme i Norge har skapt unødvendig avstand mellom kristenhumanister og andre humanister? Har du noen tanker om dette, kanskje?  

1 liker  
Kommentar #4

Elise Skarsaune

5 innlegg  7 kommentarer

Menneskets iboende verdi

Publisert over 3 år siden

Hei Eirik og takk for et viktig spørsmål!
Humanistforbundet mener at alle mennesker er født med en iboende verdi, i kraft av å være mennesker. Alle mennesker har lik verdi, og har samme rett til et liv med verdighet hvor de får utløp for sine unike ressurser og egenskaper - til beste for seg selv og for fellesskapet. Slik vet vi  at livet ikke er for alle mennesker idag, men slik ønsker vi at det skal bli.

Vi setter mennesket, med sin verdi, sitt likeverd, sine rettigheter, friheter og ansvar, i sentrum av vårt livssyn. Utover dette er vi som livssynsamfunn åpne for at ulike mennesker kan ha ulik oppfatning av eller inngang til humanismen. Noen av våre medlemmer mener det ikke finnes noe utenfor den verden naturvitenskapen kan beskrive og forklare, at det ikke finnes noe guddommelig og at mennesket er sin egen ytterste referanseramme. Andre blant våre medlemmer er usikre på om det kan finnes noe guddommelig og hvilken rolle noe slikt evt spiller for mennesker. Noen av våre medlemmer tror at det finnes en gud, og at denne gir mennesket sin medfødte verdi. Hvilken inngang den enkelte har til et humanistisk livssyn legger vi ingen føringer for, vi mener at humanismen som felleseie og møteplass for et mangfold av mennesker er viktigere enn å skille mellom ulike motivasjoner.

Vi mener imidlertid at samfunn som tilskriver enkeltmennesker verdi og behandler dem med u/verdighet ut ifra faktorer utenfor mennesket selv, slik som for eksempel hvilken religiøs gruppe de tilhører, bryter med grunntanken i humanismen. Dersom vi med loven i hånd kan behandle enkeltmennesker med en annen tro, identitet eller egenskaper enn oss selv på en måte som grunnleggende bryter med deres menneskelige verdighet, da evner ikke loven å skape et godt samfunn for mennesker å leve sammen i.

Jeg vet ikke om du føler at dette besvarte spørsmålet ditt. Jeg kan uansett gjerne slå et slag for den flotte nye nettportalen Uenighetens fellesskap, hvor vi har besvart en rekke spørsmål om vårt humanistiske livssyn. På denne siden finner du våre svar samlet og via denne siden kan du finne liknende svar fra over 30 andre tros- og livssynssamfunn.

1 liker  
Kommentar #5

Hallvard Jørgensen

78 innlegg  1479 kommentarer

Det var eit humanistisk svar

Publisert over 3 år siden

Takk for konstruktivt svar. Eg trur eg forstår kva du meiner, og eg får eit godt inntrykk av arbeidet dykkar. 

Det er sikkert mange som kan seie mykje om dette med kristendom og humanisme. Mykje har definitivt å gjere med den protestantisk-pietistiske tradisjonen som har stått sterkt i Noreg frå 1700-talet av. Dette var jo ein tradisjon med mange styrker, ikkje minst i form av moralsk oppseding og formaninga personleg religiøst og samfunnsmessig engasjement og ansvar.  

"Humanisme" vart pdas. her sett mykje som noko negativt, d. e. som ein motsats til "det sant kristelege," noko "allmennreligiøst" som kunne leie bort frå sann tru. Ein del av desse trendane hadde nok særleg røter i reformert kristendom, som også har prega mykje av norsk kristendom. . 

Når "sekulære" kallar seg "humanistar" i dag, så er jo dette på mange vis berre eit spegelbilete av alt dette. Så ei meir inklusiv humanismeforståing er meir sakssvarande. Og det er klart - dei djupaste røtene til humanismen går attende til Jerusalem, Athen, Roma og Babylon. Det er felles tradisjonsgods for oss vestlege.

1 liker  
Kommentar #6

Eirik A. Steenhoff

27 innlegg  461 kommentarer

Publisert over 3 år siden

Takk til Skarsaune for svar. Jeg synes det er positivt at Humanistforbundet mener at menneskeverdet er noe iboende og ikke noe som er gitt utenfra. Det er, som Hallvard Jørgensen påpeker, et tegn på en fortsatt delaktighet i en kristen kulturarv. Til sammenligning er det mange toneangivende sekulærhumanister og andre aktører i det offentlige rom som gir uttrykk for at menneskeverdet nettopp er "et resultat av eksterne garantister." Disse vil også lese FNs menneskerettighetserklæring som en ekstern garantist.

I likhet med Jørgensen tror jeg at den brede humanismen har mer for seg. Jeg tror likevel at det vil være vanskelig å opprettholde et konsekvent syn på menneskeverd – og hva et "menneske" egentlig er – dersom man i praksis opererer med religiøs meningspluralisme. Disse grunnleggende spørsmålene kan ikke besvares rent subjektivt; det må gås dypere i materien. Humanistforbundet gjør rett i å se til FNs erklæring som et uttrykk for et iboende menneskeverd. Men dette er bare begynnelsen. Etter hvert må man argumentere for hvorfor et slikt objektivt menneskeverd eksisterer. I så måte har sekulærhumanistene rett: FN-erklæringen er bare en ekstern garantist.

Når det gjelder den kristne humanismen, var det mye tematisert i katolsk teologi i det 20. århundre. Årsaken til fraværet av begrepet i protestantisk teologi tror jeg Jørgensen har påpekt nokså presist. I norsk sammenheng er jeg redd humanismebegrepet er blitt "besmittet" av Humanetisk Forbund og for negativt ladet. Men:Det er viktig i katolsk teologi å understreke at Gud ble menneske for mennesket (humanitas), og at menneskenaturen ikke er helt fordervet, men mottagelig for Guds nåde.

Henri de Lubac skrev i sin bok L'humanisme athée: "Kristendommen fornekter ikke mennesket for å kunne bekjenne God. Den søker heller intet kompromiss mellom dem. Guds åpenbaring var tvert imot en opphøyelse av mennesket, som innskrevet i historien. Og i tusen forskjellige varianter gjentar den med St. Irenaeus, som et uttrykk for hans aller dypeste innsikt: Gloria Dei, vivens homo ["Guds ære [er] et levende menneske"]." Men nettopp fordi mennesket har en så høy stilling i Guds plan, mener Lubac at humanismebegrepet blir overflødig. Han fortsetter: "La oss forkaste det tvetydige og kanskje altfor svake begrepet "kristen humanisme." La oss i hvert fall forbeholde det til å beskrive visse former [av begrepet], som har vist seg mer eller mindre vellykkede gjennom historien." Jeg tror om ikke annet at Lubac gjør klokt i å være skeptisk. I boken som følger, understreker han hvor katastrofal den ensidige vektleggingen av mennesket – i den ateistiske og anti-kirkelige "humanismens" navn – har vært i ideologi og praktisk politikk gjennom hundre år (fra ca 1850 til 1950). Katastrofal nettopp for mennesket selv. Historiens kjensgjerninger gjør det unektelig vanskeligere for den kristne kirke å ta humanismebegrepet i bruk i dag.

4 liker  

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere