Bush senior fylte ifølge Graham junior presidentembetet i en periode da amerikansk politikk var mer preget av anstendighet. Dette poenget trekkes også frem av den profilerte sørstatsbaptistiske lederen Russell Moore. Han mener at Bush senior er en av USAs største presidenter gjennom tidene: «Vi kommer til å savne ham mer enn vi fatter».
Lederartikkelen slår fast at president Bush d.e. etterlot seg et klart Kristus-vitnesbyrd i sin tid som president. Den avslutter med noen rosende ord: «Slike ledere kunne vi trenge flere av i vår tid». Redaktøren i en annen Israels-vennlig avis, «Norge i dag», Bjarte Ystebø, skriver like treffende: «De fleste av oss skulle ønske Donald Trump ville lære noe av George H. W. Bush når det gjelder høflighet, raushet og vennlig omtale av politiske rivaler».
Å helle malurt i begeret ved denne store presidentens bortgang er kanskje ikke pent, men jeg tror det kan forsvares hvis følgene av det fatale politiske feilgrepet på tampen av hans presidenttid, blir kjent og erkjent som den tragedie det er:
Å tvinge/forlede israelske ledere og deres norske medløpere til å ta PLO inn igjen i den politiske varmen. Presidentens rådgivere var trolig sterke pådrivere bak dette vedtaket: Hvis ikke Israel falt til fote, ville USA gå tilbake på sitt løfte om å finansiere kostnadene ved å returnere ca. million jøder fra Sovjet-unionen til Israel. Den formidable trusselen var nok til å tvinge Israel til å starte hemmelige forhandlinger med erkefienden PLO. De sistnevnte tok imot tilbudet som en gave fra Allah. Tilbudet reddet trolig PLO fra politisk utslettelse. Organisasjonen har som kjem sitt uttalte mål å utslette Israel.
Vi kjenner resten av historien med Oslo-avtalene i 1990-årene da hele verden ble lurt trill rundt av den notoriske løgneren, som fikk Nobels fredspris i 1994. Eks-president Bush d.e. la grunnlaget for den uverdige prisutdelingen. I disse dager er det prisutdeling på nytt, og Oslo kommer igjen i sentrum for verdens oppmerksomhet. I år er det grunn til å fryde seg over tildelingen av prisen til verdige kandidater.
Tilbake til mannjevningen melllom George H. W. Bush og Donald Trump. Den første fortjener all den ros han har fått for sin gentlemannsaktige framferd, men den sittende presidenten, Ttump, skal ha like mye ros for sin guddommelig inspirerte framferd/politikk overfor Israel.
Han har flyttet den amerikanske ambassaden til Jerusalem, tatt vekk fra forhandlingsbordet både spørsmålet om Jerusalems status som Israels hovedstad, og spørsmålet om hvilket land som har jurisdiksjon over Golanhøydene. Det har ingen annen amerikansk president tidligere våget å gjøre. Æres den som æres bør!