Verdidebatt

En mannjevning mellom Bush d..e og Trump.

Den Israels-vennlige avisen «Dagen» skrev på lederplass 7. desember. 2018 en rosende omtale av eks-president George H. W. Bush, der overskriften var: «Farvel til en gentlemann», og lederartikkelen ble avsluttet slik: Evangelist Franklin Graham forteller at Bush senior var nære venner av foreldrene hans, verdensevangelisten Billy Graham og hans kone Ruth.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Bush senior fylte ifølge Graham junior presidentembetet i en periode da amerikansk politikk var mer preget av anstendighet. Dette poenget trekkes også frem av den profilerte sørstatsbaptistiske lederen Russell Moore. Han mener at Bush senior er en av USAs største presidenter gjennom tidene: «Vi kommer til å savne ham mer enn vi fatter».

Lederartikkelen slår fast at president Bush d.e. etterlot seg et klart Kristus-vitnesbyrd i sin tid som president.  Den avslutter med noen rosende ord: «Slike ledere kunne vi trenge flere av i vår tid». Redaktøren i en annen Israels-vennlig avis, «Norge i dag», Bjarte Ystebø, skriver like treffende: «De fleste av oss skulle ønske Donald Trump ville lære noe av George H. W. Bush når det gjelder høflighet, raushet og vennlig omtale av politiske rivaler».

Å helle malurt i begeret ved denne store presidentens  bortgang er kanskje ikke pent, men jeg tror det kan forsvares hvis følgene av det fatale politiske feilgrepet på tampen av hans presidenttid, blir kjent og erkjent som den tragedie det er:

Terrororganisasjonen PLO og dens leder, Yasser Arafat, befant seg på slutten av 1980-årene i Tunis på konkursens rand,  som en landsforvist  terrorgruppe, som var utstøtt av det gode selskap.  President  George H. W. Bush foretok i denne kritiske situasjonen for PLO og Arafat et fatalt politisk feilgrep: 

Å tvinge/forlede israelske ledere og deres norske medløpere til å ta PLO inn igjen i den politiske varmen. Presidentens rådgivere var trolig sterke pådrivere bak dette vedtaket: Hvis ikke Israel falt til fote, ville USA gå tilbake på sitt løfte om å finansiere kostnadene ved å returnere ca. million jøder fra Sovjet-unionen til Israel. Den formidable  trusselen var nok til å tvinge Israel til å starte hemmelige  forhandlinger med erkefienden PLO.  De sistnevnte tok imot tilbudet som en gave fra Allah. Tilbudet reddet trolig PLO  fra politisk utslettelse. Organisasjonen har som kjem sitt uttalte mål å utslette Israel.

Vi kjenner resten av historien med Oslo-avtalene i 1990-årene  da hele verden ble lurt trill rundt av den notoriske løgneren,  som fikk Nobels fredspris i 1994. Eks-president Bush d.e.  la grunnlaget for den uverdige prisutdelingen. I disse dager er det prisutdeling på nytt, og Oslo kommer igjen i sentrum for verdens oppmerksomhet. I år er det grunn til å fryde seg over tildelingen av prisen til verdige kandidater. 

Slik har det ikke alltid vært. Navnet "Oslo" har i israelske ører fått en særdeles  dårlig klang. De tre statsmennene  som i sin tid fikk fredsprisen for å ha frembrakt Oslo-avtalene i 1990-årene,  skulle ikke ha fått prisen, mener mange. De tre la  grunnlaget for å holde vedlike en konflikt  som i dag er like uløst som før.  Det innser et flertall av israelerne.  
Erketerroristen Yasser Arafat ble møtt med kyss og klem av norske politikere av alle farger, da han ankom Oslo for å motta sin pris i 1994. Til deres unnskyldning: De visste ikke bedre. De trodde på Arafat.
Verre er det  at  AP og venstresiden, nasjonalt og globalt, fremdeles gleder seg over utdelingen av fredsprisen til verdens verste terrorist gjennom tidene - og til to manipulerte og lettlurte  israelske ledere.

Tilbake til mannjevningen melllom George H. W. Bush  og Donald Trump. Den første fortjener all den  ros han har fått for sin gentlemannsaktige framferd, men den sittende presidenten, Ttump,  skal ha like mye ros for sin guddommelig inspirerte  framferd/politikk  overfor Israel.

Han har flyttet den amerikanske ambassaden til Jerusalem, tatt vekk fra forhandlingsbordet både spørsmålet om Jerusalems status som Israels hovedstad, og spørsmålet om hvilket land som har jurisdiksjon over Golanhøydene. Det har ingen annen amerikansk president tidligere våget å gjøre.  Æres den som æres bør!

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt