Verdidebatt

Ingen å miste

Holdningen til homofili reforhandles hele tiden. Også blant medlemmer av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Da en av mine yngre brødre kom ut av skapet til meg for en del år tilbake, mottok jeg nyheten med blandede følelser. På den ene siden var jeg ganske fornøyd med at jeg var en av de første i familien han valgte å fortelle det til. På den andre siden, var jeg lei meg for at han ikke hadde gjort det for lenge siden.

Under oppveksten vår i et strengt konservativt og patriarkalsk trossamfunn, hadde homofili stort sett vært et ikke-tema. Men det betyr ikke at jeg ikke hadde noe forhold til det, eller ikke hadde egne tanker og følelser om det. Jeg husker godt at jeg som tenåring tidlig på 80-tallet, mange år før jeg ble klar over at jeg hadde en bror som var homofil, fikk med meg at det var en AIDS-epidemi på gang, som på den tiden så ut til å ramme først og fremst homofile. Jeg undret meg over hva som kunne være årsaken til ulike seksuelle legninger, og jeg lurte på hvorfor Gud hadde skapt noen av sine barn slik.

LES OGSÅ: Motarbeider hat ved å la pastorer og LHBT-personer møtes

Svaret uteble. 

I en kirke som stort sett hadde svar på det meste, opplevde jeg for første gang at svaret uteble. Det eneste svaret jeg fant i kirken var at homofil praksis var synd. Det aksepterte jeg. Da.

Etter hvert som årene gikk, ble jeg mer og mer glad for at broren min var født og oppvokst i Norge, til tross for tøffe tak også her. For selv om kirken etter hvert ble bedre på å presisere at legningen i seg selv ikke var noe problem, så forsto jeg at i USA, der kirken hadde sitt utspring og der mesteparten av medlemmene befant seg, så var det mye vanskeligere å være åpen om homofil eller lesbisk legning i vår religiøse setting.

Selvmordstallene blant homofile og lesbiske medlemmer av kirken har vært og er fortsatt høye, og det er overhodet ikke greit. Kirken er veldig tydelig på at ekteskap er forbeholdt mann og kvinne, og likekjønnet ekteskap anerkjennes ikke. I en religion som i 2018 fremdeles forkynner og praktiserer «kyskhetsloven», og forventer av sine medlemmer at seksuelle relasjoner forbeholdes ekteskapelige rammer, så sier det seg selv at den er på kollisjonskurs med store deler av samfunnet – det være seg i Norge eller USA. I tillegg er det slik at vi tror at for å oppnå den øverste grad av evig opphøyelse så må man være gift. Heterofilt.

LES OGSÅ: Samler single mormonere på sjekkeleir

En gledens dag. 

Det er nå nesten tolv år siden broren min giftet seg med sin kjære. De møttes mens de studerte i USA, og min svoger kommer fra et tredje land som heller ikke anerkjenner likekjønnet ekteskap, derfor giftet de seg i Norge. Det var en gledens dag, for de fleste av oss. Det er likevel ikke til å komme bort fra at vi alle formes av vår bakgrunn og sosiale og religiøse kontekst, og for enkelte i familien var dette svært vanskelig.

For akkurat som det finnes flere varianter av legninger og samlivsformer, så finnes det mange varianter og grader av aksept, toleranse og støtte blant medlemmene av kirken. Her må jeg gjerne presisere at jeg snakker for meg selv, og ikke på vegne av kirken, men for meg er dette ikke så komplisert. Jeg elsker broren min. Han elsker en mann, som også elsker ham. De har et forpliktende og varig forhold og har det godt sammen.

Hvis min bror er lykkelig, så er jeg lykkelig. Han er et av de fineste, mest kristuslignende menneskene jeg vet om. Hvis det mot formodning virkelig skulle vise seg at han ikke «når opp», så er jeg ikke så opptatt av å komme dit. Hvis han ikke er der, vil det ikke være særlig himmelsk for meg.

Forpliktet til å elske. 

I boken No More Goodbyes tar forfatteren, og medlem av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige, Carol Lynn Pearson et oppgjør med homofobe holdninger i religionens navn. Rabbineren Harold Kushner er sitert på framsiden av boken: «Takk for at du minner oss på at oppgaven til enhver religion er å lære oss hvem vi er forpliktet til å elske, ikke hvem vi har rett til å hate».

Det går fremover, også i kirken, og særlig blant de yngre. Heldigvis. For vi har ingen å miste.

LES OGSÅ: Nordmenn mer verdikonservative enn våre naboer

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt