Kommentar

Jeg reiser alene

Det krever en landsby å oppdra et barn. Verden er en landsby, og barna trenger oss.

‘Du må jo ha håp’, sier Robel, som kom til Storbritannia i fjor, alene. I seks uker satt han i et interneringssenter i Libya. Der ble han utsatt for vold og seksuelle overgrep. Den unge vest-afrikanske gutten forteller at han drømmer om å være sammen med hele familien igjen, før han våkner til virkeligheten. Han vet faren ble drept, antageligvis også søsteren. Han tror kanskje at moren og et søsken har klart å komme seg til Europa. Men hvor aner han ikke.

– Jeg er helt alene, sier han.

Distanse? Hans fortelling er en av mange. Historiene om unge mennesker, barn som må klare seg alene er vanskelig å ta innover seg, fordi det er så hjerteskjærende. Noen ganger er det «enklere» å distansere seg fra fortellinger om krig, sult og konflikt. Men det kommer fort nært igjen når du tenker at det kunne vært ditt barn eller barnebarn. Uansett hvor du står politisk, eller hva du mener om antall flyktninger som skal få opphold i landet der du selv bor, er barn et kollektivt ansvar.

Vi er landsbyen, og landsbyen er verden. Barn som flykter fra vold, krig eller fattigdom til USA og Europa er ekstremt sårbare for å bli utsatt for overgrep. Når, eller hvis, de kommer fram, er det ikke gitt at overgrepene stopper.

Krysser ørkenen. «Akkurat nå, når du leser dette, er det titusener av unge gutter og jenter som er på flukt helt alene». Innledningen til Røde Kors sin dystre rapport «Alene og utrygg. Barn, migrasjon og seksualisert og kjønnsbasert vold» fortsetter slik: Enten de krysser en ørken, er innesperret i en leir, i slummen, fanget av menneskehandel eller om de prøver å finne seg til rette et nytt sted i verden. De er alene og utrygge. Det som skjer med disse barna på flukten, vil forme dem og prege dem, i tiår framover. Mye mulig resten av livet. Og: verden svikter disse barna som blir utsatt for utenkelige overgrep.

I fjor var det 300.000 som var på flukt uten foreldre eller familie, en femdobling siden 
2012.

Må selge sex. De kan ha flyktet fra voldtekter i hjemlandet, eller bli utsatt for seksualisert vold under reisen – og når de kommer fram. Langs rutene er de unge ekstra utsatt når det ikke er familie eller trygge voksne som passer på dem. De blir lett bytte for menneskesmuglere, og kan bli solgt til slavearbeid og prostitusjon. I en interneringsleir kan ungene bli seksuelt utnyttet av vakter og voksne internerte. I Agadez i Niger, som regnes som et knutepunkt på migrasjonsruta gjennom Sahara, er det 150 bordeller. Her selger migranter sex for tre dollar per kunde. Slik skaffer de seg penger til å reise videre, skriver rapporten.

Blindsone. Barna, særlig gutter havner i flyktningpolitikkens blindsone. Overgrep mot gutter og LHBT-barn er underrapportert. For vi vet ikke nok om hva barn blir utsatt for og opplever underveis. For eksempel er jenter generelt mer utsatt enn gutter. Det betyr at de få tiltakene på reiserutene er for dem, og ikke guttene. I tillegg, siden det er flere enslige gutter enn jenter som reiser alene, kan de bli sett mer som en trussel enn som ofre.

Hva kan gjøres? Rapporten fastslår at heller ikke hjelpeorganisasjoner har vært flinke nok til å se det ekstreme presset barna er utsatt for. Konkrete tiltak må til. Blant annet bør det opprettes steder langs migrasjonsrutene der barn kan få helsehjelp og psykososial støtte. Men da er det viktig at disse stedene er adskilt fra andre immigrasjonskontor og folk – så barna skal tørre å komme uten å frykte å bli sendt tilbake der de dro fra.

Våpen. Om en uke er det tid for den store FN-konferansen i Marrakech, der FNs migrasjonsplattform skal vedtas. Det er derfor Røde Kors kommer med denne rapporten nå. Global Compact on Migration er omstridt og svekkes når flere land ikke vil være med å vedta den. Plattformen er ikke juridisk bindende, men hensikten er at medlemslandene skal ha en «felles tilnærming til migrasjon». Det betyr ikke at enkeltland må oppgi sin egen migrasjonspolitikk, slik enkelte har ment.

Men målsettinger og forpliktelser kan komme barn og unge som reiser alene til gode. De er allerede det svakeste leddet.

Fredsprisen. Samme dag, 10. desember, er det fredsprisutdeling i Oslo. Voldtekt i krig og konflikt er et masseødeleggelsesvåpen, sier en av prisvinnerne, den kongolesiske legen Denis Mukwege. Den andre vinneren, Nadia Murad , ble selv bortført og misbrukt av IS sammen med søstrene sine, og hun mistet begge foreldrene og seks av de ni brødrene sine. Hun vil være en stemme, sa hun, og bringe rettferdighet for alle kvinner som har vært utsatt for seksuell vold, både i Irak og i verden.

De stemmene er det behov for, både for dem som opplever overgrep i hjemlandet, eller på 
flukt.

(Denne kommentaren sto på trykk i Vårt Lands papirutgave, tirsdag 4. desember)

Bildet: Et flyktningsenter i Serbia i fjor. Blant 3.200 barn her, var én av tre alene. De siste årene har FN registrert minst 300.000 barn, altså unge under 18 år, som er migranter, uten voksne med seg. Foto: Darko Vojinovic/NTB scanpix

Les Geir Ove Fonns analyse: Pris mot krigens nedrigste våpen

Her kan du lese rapporten fra Røde Kors

Hva er FNs migrasjonsavtale? Faktisk.no har laget denne saken etter debatten rundt avtalen.

Les mer om mer disse temaene:

Une Bratberg

Une Bratberg

Une Bratberg er utenriksjournalist og kommentator i Vårt Land.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kommentar