Verdidebatt

Dårenes tro

Kristnes fremste oppgave er å vitne om en Gud som hjelper og beskytter oss.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Det kinkige med å være kristen, er tilstedeværelsen av alle de andre kristne som rett som det er sier ting som stiller meg i forlegenhet. Når vi allerede har rikelig med trosforestillinger som samfunnet for øvrig oppfatter som tåpelige, slik som jomfrufødsel, engler, kroppslig oppstandelse og spaserturer på vannet, føler jeg ikke særlig for å bli forbundet med utrolige forestillinger selv ikke jeg tror på.

Rett nok er der fornuftige grunner for å tro, men når jeg i svake øyeblikk skjemmes over søstre og brødre i troen, har det ikke å gjøre med en rasjonell vurdering av virkeligheten, men det er ren forfengelighet. Jeg er redd for hva alle andre vil tenke, redd for å bli tatt for en tulling.

Annerledes og rar. 

Nå er det heldigvis ikke slik at du må være hovmodig for å gå i rette med dårlig teologi. Hvor enn glad jeg er i store deler av det kristne mangfold, er ikke alt kristne forkynner like greit. Selvfølgelig ønsker jeg at det som formidles om troen til verden skal være sant og ikke unødvendig avskrekkende. Det bør ikke være et poeng i seg selv å være rar, men vi kommer heller ikke bort fra nettopp hvor annerledes den kristne tro er.

I sin seneste bok Etterlyst: Bergprekenens Jesus kaller Oskar Skarsaune Jesus for «en annerledes konge i et annerledes kongerike», og han viser hvordan radikaliteten i Jesu liv og lære er nedtonet i takt med fremveksten av folkekirken hvor alle innbyggere var pålagt å bekjenne kristen tro. Se bare på den nær sagt himmelvide avstanden mellom en kirke rik på jordisk gods, som selv ble en del av maktapparatet, og Jesus, en omreisende dommedagspredikant fra den fattige landsbygda, med et så radikalt budskap at han måtte dø for det. Korsfestet, død og begravet.

Men hva er det egentlig som er så annerledes og farlig at de første kristne ble møtt med vold og mistenksomhet - og som fortsatt gjør at søsken i land som Egypt, Pakistan og Kina forfølges på grunn av sin tro?

LES OGSÅ: Dette er en bok alle bør lese, uansett kirkelig ståsted

Levende ikoner. 

Kanskje kan det være, som Patrik Hagman skriver i sin lille perle av en bok, Om kristen motstand, at målet med det kristne livet ikke er å følge denne verdens ambisjoner eller å vinne status og anerkjennelse, men at målet er helliggjørelse. Vi skal leve som ikoner, som vitner om Guds nåde og kjærlighet. Leve i håp og tillit til at Gud holder verden i sin hånd og fører oss dit vi skal. Det frelste menneske vil derfor ikke kunne kontrolleres av denne verdens makter, og det skal heller ikke søke makt eller tvinge endringer gjennom. Hagman foreslår av den grunn at kristne bør holde seg unna politikken. Ja, jeg bare nevner det!

Eugene H. Peterson er inne på lignende tanker om kristnes oppgave i sin bok om disippelskap, Lang lydighet. Kristne skal være vitner for Guds hjelp. Ikke først og fremst forklare eller forsvare, men vise at Gud er en person du kan stole på. Og i den levde tilliten vokser kristent arbeid «naturlig, uunngåelig og trofast ut fra Guds arbeid», skriver han. Forstå derfor ikke dette budskapet som en oppfordring til å slappe av, men vi skal heller arbeide etter Jesu eksempel.

Følge Jesus. Bli lik ham. Lukte av ham.

Hellige dårer. 

Vi husker at Jesu disipler var nedbrutt etter korsfestelsen. De hadde ventet seg en seierherre av denne verden - ikke en fyr som skulle dø ydmyket hengende på et kors. Så tok det noen dager før de fikk se at det de trodde var slutten, egentlig var en begynnelse som gjorde deres herre større enn alle andre.

For kristne er borgere av et annerledes kongerike. Om kristne flest lever slik, eller om de som prøver, får det til, er en annen sak. Få av oss rommer den graden av tillit til Gud vist av de hellige dårer som virkelig ikke søkte anerkjennelse for sin intellektuelle kapasitet, men heller latet som de var rent tullete og brøt sosiale normer så det monnet. De levde ikke på denne verdens premisser, men ydmyket seg - og ble belønnet for det i form av hellighet.

LES OGSÅ: Korset som kristent symbol var ingen selvfølge

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt