Vi må tenke nytt

Høstens debatt om den såkalte sorteringsparagrafen har ikke overraskende gått høylydt for seg. Men i stedet for å la debatten ende som et spill om regjeringsmakt, bør vi som kvinner og borgere fortsette diskusjonen og gjøre vårt for at samtaleklimaet står til sakens alvorlighet. Jeg tror det er på tide å tenke nytt om en lov som ble til lenge før den avanserte fosterdiagnostikken og informasjonsteknologien gjorde sitt inntog.

Overlege Tilde Broch Østborg har en meget tankevekkende kronikk i ­Morgenbladet og et perspektiv på abortlovgivningen som vi alle, uansett hvor vi verdimessig definerer oss i dette landskapet, bør lytte til. Østborg ønsker selvbestemt abort frem til uke 18, og går inn for å «fjerne nemndene og erstatte dem med en tverrfaglig rådgivningstjeneste som kan gi god informasjon om fosterets tilstand, prognose og mulige støtteordninger frikoblet fra avgjørelser om avbrudd».

Organisasjonen Menneskeverd har i årevis påpekt at måten informasjonen gis til kvinner som vurderer abort, også er med på å påvirke valget de tar. Jeg tenker at Østborgs forslag tar høyde for nettopp dette.

Kronisk diagnose. 

Jeg har selv ­aldri vært i en situasjon der abort har vært aktuelt. Men jeg har opplevd å få ­beskjed om at et av mine barn har en alvorlig, kronisk diagnose. Jeg har vært med på å komme hjem fra sykehuset redd og forvirra. Og jeg har gjort ­akkurat det legen hadde sagt at jeg ikke skulle gjøre, men som de aller fleste ­likevel gjør: Jeg googlet diagnosen.

Og når jeg nevner dette, så er det ­fordi dette sjelden nevnes i abort­debatten: Tilgangen på informasjon er en helt ­annen enn da loven ble laget i 1978. Den gang hadde man legens ord å forholde seg til. Nå er den en stemme i mylderet av informasjon som bare er et tastetrykk unna. Informasjonen som dukker opp på nettet kan være både god og dårlig. Den kan gi et vrengebilde av virkeligheten, men det kan også finnes mye god trøst der ute. Selv opplevde jeg begge deler.

For meg handlet det om et barn som lå og sov i senga si, et barn som ­hadde et ansikt. Hvordan et tilsvarende ­informasjonsmylder kan oppleves i en situasjon der den gravide overveier­ abort – det er faktisk noe vi må ta ­høyde for også i lovgivningen. Derfor er Østborgs forslag om tverrfaglig rådgivning viktig. En kvinne har krav på å få vite, og samfunnet bør ha plikt til å gi kvalitetssikret informasjon. Da kan både ergoterapeuter, sosionomer og spesialpedagoger være vel så viktige som forklaringer fra en lege.

Hjelpetiltak. 

Jeg har ingen ferdig­spikrede tanker om hvordan en abortlov bør utformes. Men en løsning kan være å utvide retten til selvbestemt abort til uke 18 slik Østborg foreslår, men med obligatorisk tverrfaglig rådgivning etter uke 12. På den måten kan vi fjerne den diskriminerende paragraf 2c, og samtidig sørge for at kvinner får informasjon både om diagnoser og hjelpetiltak. Jeg er personlig usikker på hva jeg skal mene om NIPT-tester, altså blodprøver som kan gi informasjon om fosterets tilstand tidligere i svangerskapet. Det åpner for en sortering av fostre som mange av oss er svært usikre på om er til det beste for samfunnet og den enkelte kvinne. Like­vel: En abort tidlig i et svangerskap oppleves for de fleste som langt mindre dramatisk og etisk vanskelig enn en senabort. Men en eventuelt ny lov må i tilfelle sikre at alle kvinner også tidlig i svangerskapet får kvalitetssikret informasjon, slik at det valget hun tar er til å leve med.

Abort vil alltid være etisk ­utfordrende, og ny teknologi og ­medisinske fremskritt gir oss nye dilemmaer å ta stilling til. Ropstad og Erna kan ikke løse dem alene på bakrommet – det må vi alle sammen være med på. Vi må snakke sammen. Og vi må gjøre det nå.