Kommentar

Den sekulære dommedag

Rettferdighet er punktet der Per Sandberg og Byggmester Solness møtes.

Karma vil bite dere bak, SMS-et Per Sandberg kontant etter å ha blitt gått litt for tett etter i sømmene av pressen. Byggmester Solness later til å ha samme livsholdning.

For det er som om det finnes en kosmisk rettferdighet. Selv lenge etter at Gud forsvant ut av samfunnets minste felles multiplum av livsfortolkning, står ideen støtt: Rettferdigheten må skje - den skal skje. De slemme skal betale og de snille skal belønnes. Det hele er som en sekulær dommedag, der gjengjeldelsens logikk ubønnhørlig krever oss til regnskap. Som en domstol uten dommer, en blind og rasende rettferd.


Skyld. Men i motsetning til Sandberg, plasserer Byggmester Solness seg blant dem som skal straffes. Høstens oppsetning på Nationaltheatret byr på en Solness som bærer på en enorm og bunnløs skyld. Hvorfor? Fordi hele hans karriere er bygget på hans egen families totale sammenbrudd. Riktignok hadde han ikke skyld i ulykken. Men at han hadde ønsket seg ulykken før den inntraff, uten å forutse tragedien, kun gevinsten, er ille nok.

Solness kan aldri betale tilbake det han opplever at han skylder sin kone. Derfor lar han henne straffe ham for ting han ikke har gjort. Like fullt er han ikke interessert i å skru tida tilbake til før ulykken: Gevinsten har vært så stor. Han er den største blant byggmestere, han står på toppen i ordets rette forstand. Den posisjonen vil han for alt i verden ikke miste. Men betale for suksessen med sin skyldfølelse og sitt tomme hjem, det må og vil han. 

Det kan ikke gå godt med en mann som Solness. Kosmos krever balanse i regnskapet.

Konsekvens. Troen på at skjebnen bærer med seg det som er rett og rimelig kan kanskje gjøre en og annen bør bedre i bakken. For noen er det lettere å forsones med egen ulykke dersom man opplever det som en konsekvens av egne handlinger. Den som har røykt halve livet har tross alt bevisst løpt risikoen for lungekreft, mens når ikke-røykeren rammes vil kreften føles som et urettmessig slag. 

For den som uforvarende får tragedie etter tragedie skyllende inn over livet sitt, er troen på kosmisk rettferdighet høyst forstyrrende. For den betyr jo at de må ha gjort seg skyldige på en eller annen måte? Det er nærliggende å akseptere premisset om at skjebnen er rettferdig. Kvinner som blir slått tror ofte de har fortjent det. Antikkens lamme og verkbrudne måtte bære skammen over selvpåførselen som en tilleggsbelastning.

Det er derfor Job ikke kan slutte å klage til Gud. Han er sikker på at han ikke har gjort noe galt. Han har ikke fortjent å bli behandlet slik! For andre skjebneofre vendes smerten innover.

Egeninnsats. Vi lever i en tid der vi har en overtroisk tillit til individets muligheter til å skape seg selv og ta kontroll over skjebnen. Ikke bare kan enhver bli røykfri, løpe maraton og bli lege, bare de legger inn nok egeninnsats, men også kreft kan du bli kvitt hvis du tenker positivt nok. Mindfulness, ryddesjauer og steinalderdietter kan løse ethvert problem. Og om ikke de gjør det, vel, da er det deg det er noe galt med.

Og noe er åpenbart galt med oss. Eller rettere sagt: Noe er galt med virkeligheten. Gjennom verden løper en avgrunnsdyp revne, en kløft som skiller realitetene fra drømmen om det gode. Den kalles synd eller lidelse eller ondskap, alt ettersom. Forsøket på å gripe smerten gjennom karma-tenkning eller kosmisk rettferdighet er like gammel som menneskeheten. 

Frisk. Men stilt overfor sykdom og smerte, sier Jesus noe annet enn både Solness' skrantne samvittighet og Sandbergs klokkertro på rettferdighet. Når Jesus møter den blindfødte mannen i Johannes-evangeliet, foreslår disiplene at den blinde selv eller hans foreldre har syndet. Men Jesus sier heller: Det er ikke noens skyld at du er syk. Og fra nå av er du frisk.

Logikken er nemlig ikke det interessante. Regnestykket er irrelevant. Jesus har ikke noe behov for at ligningen skal gå opp. Vi kommer aldri til å forstå hvorfor ting er som de er. 

Men det er heller ikke det viktigste. Det store spørsmålet vi må stille oss når smerten står foran oss, er ikke hvor den kommer fra, men hvordan vi kan hjelpe.

I bergprekenen avvikler Jesus ikke bare gjengjeldelsens etikk overfor menneskene, men også for Gud selv. For vår Gud lar sin sol gå opp over både onde og gode. 

Byggmester Solness: nåden er nær.

Publisert i Vårt Land 26.11.18

Les mer om mer disse temaene:

Åste Dokka

Åste Dokka

Åste Dokka er kommentator i Vårt Land. Hun er utdannet prest og har en ph.d. i teologi. Hun kom til Vårt Land i 2017

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kommentar