Som et barn

‘Hvorfor skulle Gud bli et barn? Det gir ikke mening.’ Min muslimske elev rister oppgitt på hodet i møte med kristen troslære i førjulstida. At Gud skulle nedverdige seg til å bli et menneske er usannsynlig nok. Men å bli et barn? Det er for ydmykende.

«Har du lest fantasy», spør læreren, og forklarer at motivet med barnet som den eneste mulige frelser er lånt i mye stor litteratur. For det er sprengkraft i svakheten.

Konflikt. 

Det blir ikke spenning uten konflikt. Det vet fortellerne bak verk som Ringenes Herre, Mio, min mio og Harry Potter. I J.R.R. Tolkiens «Midgard» ulmer trusselen fra Mordor. Hvem kan tilintet-
gjøre ringen før Sauron får tak i den, slik at han med ringens hjelp kan legge hele Midgard under seg? I Lindgrens «Landet i det fjerne» råder tilsynelatende harmoni med papirflybygging under sølvpopler som synger i skumringen. Men hvem kan overvinne den onde ridder Kato i Landet utenfor, han som forhekser barn til fugler? I J.K. Rowlings parallelle univers har alt vært rolig i elleve år, siden «Ham hvis navn ikke må nevnes», altså Voldemort, på uforståelig vis ble beseiret av morskjærlighet. Men ryktet forteller at han er i ferd med å gjenoppstå. Hvem kan forhindre dette? Svaret i alle tre romaner er nettopp barnet.

Ringens herre. 

Frodo i J.R.R. Tolkiens univers er riktignok 33 år, men hobbiter modnes seint. Han er derfor barnlig og uerfaren når han helt uforskyldt får onkelens­ ring – bokstavelig talt opp i hendene. Ingen kunne tilsynelatende være mer upassende for det enorme oppdraget han blir nødt til å påta seg. Følgesvennene er en broket forsamling, og minner ikke så lite om Jesu disipler når det gjelder overmot og svik. Veien er umulig. Den går rett inn i den ondes rike, der Saurons øye våker dag og natt. Men den tyngste kampen kjemper Frodo med seg selv, for han fristes av lysten til å la ringen gi ham ondskapens makt. Etter at ringen er tilintetgjort, er det en preget Frodo som ser seg nødt til å forlate Midgard. Oppdraget har kostet.

Mio min Mio. 

I Astrid Lindgrens «Landet i det fjerne» har kongen ventet på sønnen som skal komme, i tusener av år. Når Mio endelig kommer på underfullt vis, går de gamle profetiene i oppfyllelse. Mio er den farløse som blir selve Sønnen, den ene som kan beseire den onde ridder Kato. Redd og uten en klar plan reiser han i natten med kameraten Jum Jum. Det umulige blir mulig, og ondskapen må vike når barnas oppdrag lykkes. Sverdet som har blitt smidd for å skjære i stein, treffer ridder Katos hjerte. De forheksede fuglene blir barn igjen, og Mio kan returnere til sin far kongen, og på ny lytte til sølv-
poplene i skumringen.

J.K. Rowling lar Harry møte et parallelt univers som elleveåring. På en internatskole med andre hekser og trollmenn, forstår han at hans lodd i livet er å være den eneste som kan beseire Voldemort. Det er et tungt lodd for en ung gutt, og tyngre blir det når han erfarer at Voldemort og han selv på underlig vis er bundet til hverandre. Hvordan kan han beseire ondskapen, når han selv har ondskapen i seg? Harry ofrer livet, men gjennom oppstandelsen beseirer han den onde.

De får oppgaver som er altfor store for dem. De tviler på seg selv. De er på mange­ måter antihelter. Men svakheten blir deres­ styrke.

Som barn. 

Vi trenger denne påminnelsen hver førjulstid, når historien om Jesu fødsel fortelles på ny. Juleevangeliet er en leksjon i å sette den menneskelige vurdering av styrke og verdi til side. I tida før Jesus var det skapt forventninger om Messias som skulle komme som den nye kong David. Han skulle gjenskape jødenes storhetstid, og være en krigerkonge som gjenvant makt. Slik gikk det ikke. Messias kom da Gud ble menneske, som et hjelpeløst barn. Det hellige tok bolig i det fattige, i det som ingenting var. Den største av alle fortellinger snur det vi trodde vi visste om styrkeforhold på hodet. Og Jesus sier: «Sannelig, jeg sier dere: Uten at dere vender om og blir som barn, kommer dere ikke inn i himmelriket.»