Advent eller ej

Invitasjon til julelunsj på jobb d. 4.12. med de røde julefarger og grann-dekorasjon som bakgrunn ble lagt på selskapets intranett tidlig i oktober. Teksten var ganske enkel med dato, tid, lite om meny og musikk. Det har nesten kommet sammen med att hyllene i butikkene flyter over av julekaker, julekrem og andre søte og gode saker.

Denne invitasjonen uttrykker ikke bare en kultur og en livsstil som er fremmed for julebudskapet. Det på samme tid virkeligheten i dagens vestlige samfunn.
Mange av oss har blitt vant til det, men kan bli plaget når julenes innhold nesten blir eliminert som nordiske tradisjoner - når julefest er laget til et spørsmål om vestlig kultur - når budskapet i jul blir en all-love kjærlighets budskap om totalt -toleranse - eller når kommersialiseringen av julefesten bare er muligheten for mer rekord stort salg på butikken og øket antall kilo på den personlige vektkurve.

Kanskje vi også deltar i kulturen, som fra midten av november til slutten av desember blir opptatt av julen - og kjemper kanskje på samme tid vår egen lille private kamp for å holde fast Guds sentrum til jorden for å redde folk som deg og meg som det viktigste.

På samme tid oppstår et annet tap. Med oppmerksomhet på julen, mister vi lett et annet viktig slag i kirkens års rytme for å huske kjernepunktene i kristendommen: Det er kampen for Advent.
For i kampen for å holde julen satt søkelys på Jesu fødsel i verden er det enda vanskeligere å huske perioder som ligger rett rundt julen. Disse perioder er ikke hjulpet av kulturen i butikken vår eller barnas Disney-kultur eller julekalender. De kulturer jager alle straks etter juleopplevelser og feiringer.

Jul - og før og etter

I utgangspunktet er julen selvfølgelig en av kristendommens viktigste tider. Det begynner D 24 desember, og det varer i 12 dager (og den vanlige kirkegjenger vil huske at etter 12 dager med julefeiring endres tema i kirkens gudstjeneste til det som kalles epifani-tiden. Epifania er betegnelsen på en rekke bibeltekster som setter søkelys på åpenbaringen av Jesus guddommelig natur og hva det betyr (dåp av Jesus, bryllup i Cana og forklaring av fjellet).

Advent er perioden før Jul. Advent begynner på søndagen like før/etter 30. november og dekker 4 søndager. Det er en forberedelsesperiode for bønn og refleksjon i forhold til Herrens komme. Advent er å leve i forventning og bevissthet om at en dag er denne ventetiden slutt. Det er også tankene i salmene skrevet til Advent, "Gjør døren høy, gjør porten" og "Blomstrer som en rosehage".

Gaver på forhånd

Når det skjer på media, kulturelle feiringer som julekonserter, julefester og jule-slutta på skolen og diverse klubb og lag alle sammen passerer forbi Advent som om det er usynlig, og Jul er på slutten av en periode i stedet for i begynnelsen, da tar vi gledene på forhånd. Samtidig skyver vi lett budskapet om at tiden for advent og venting har for oss - kanskje fordi vi ønsker å få den søte julegaven med en gang. Skulle vi gjøre plass for Advent og lytte til det, det krever utholdenhet og tålmodighet - selv mot vår egen lyst.

La julen vente på julen

Advent er en forberedelsestid. Julen er festtiden. Derfor bør feiringer om julen være på juletid - ikke i advent - til juletid er det dager for å feire jul.
Riktignok har nyttårsfeiring for mange blitt en større fest enn muligheten til å feire verdens frelser kommer til land, men vi har god grunn til å gi oss god tid til å feire jul i jula. Skal vi holde en fest i adventstiden, la oss vente med å bruke "Jul-begrepet" - og virkelig feire advent. Julefester er på plass for å feire Jesu Kristi fødsel som den evige Gud lot seg inkarnere.

Advent er oppfyllelsen av løftene.

Tanken om løfte og oppfyllelse er en grunnleggende tanke i Bibelen. Det gir troens folk en annen retning enn den umiddelbare glede. Det er noe større å forvente - selv enn julaften. Gud lovet - og det skjedde. Slik møter vi Simeon og Anna i templet der de venter på oppfyllelse - og derfor var de daglig i templet. Derfor levde de sammen med Bibelen i daglig bruk. De gjorde det fordi de hadde blitt ledet til å tro at Gud gir løfter - og holder dem. De ventet tålmodig på Guds tid til å gripe inn i verden.

Hvis vi glemmer advent, er det en stor sjanse for at vi glemmer budskapet om å vente på Gud som universets Herre til å gripe inn i bare hans time. Troen må påminnes om hva som er så motsatt med forventningene fra kjøttet, verdenen og kulturen til en nåtidig oppfyllelse. Advent venter på at Gud griper inn i henhold til hans plan og vilje - og oppfyller hans løfter. Dette gjelder når livet er vanskelig - når vi står alene med håpløs bønn som det eneste alternativet - når vi har tenkt oss til døde - eller når vi tror at våre egne måter er de beste. Johannes Døperen levde og døde i forventningen om at Jesus var den som skulle komme - og da hans liv var i tvil, spurte han den eneste virkelige: Jesus - og ventet på ham å svare.

Kampen for advent

Både i GT og NT advarer Gud om at han en dag vil stoppe og holde dommen over ethvert menneske. Det er som en Johannes Døperen, som er midt i den jødiske og vår religiøse sikkerhet roper "stopp" - omvende deg! - fordi Guds rike har kommet nær (og du er ikke så hellig som du tror)! Denne tanken er sterkt forkynt i adventens tekster. Om vi hopper over dem og raskt tar fat på budskapet om jul, går vi rett til nåde og mister bevisstheten om å leve i nådens tidshusholdning.

Vår gamle natur ønsker at nåden skal vare uten ende, så synden ingen rolle spiller mer. Så fører nemlig ikke synd til evig fortapelse. Men advent viser nåden til nådebudet at vi er dødelige, at vi må dømmes - og at vi ikke kan, uten konsekvenser, hvile oss med ondskap med synden i våre liv.

Det er en tid til å høre på evangeliet - og en dag vil det bli for sent. Dette gjelder for meg og mitt liv - at jeg må være klar til å møte Jesus som en dommer som enten dømmer for evig straff eller evig liv med ham. Det gjelder også for alle andre - både min familie må jeg være sammen med på juletid - og naboer, kolleger og flyktninger og ... at også for dem er det en nådes tidshusholdning - og så er de under dom. De som ikke tror på Jesus som frelser, gir Bibelen et løfte om å måtte dømmes til fortapelse, ved ikke at ville høre og tro på evangeliets nåde. Advent tester og prøver oss - for at vi skal miste selvtilfredshet og i stedet forkynne fornyet takknemlighet til Jesus og misjonsoppdrag.

Lys eller skygge

En tysk teolog har sagt at "noen lever i lys av den siste dagen - andre i sin skygge". Det søker å uttrykke hvordan adventens budskap gir et realistisk bilde av det kristne liv. Å være mærket at korsfestelsen er å leve i nåde, leve i påvente av oppfyllelsen av løftene og leve i bevissthet om å tilhøre en annen verden. Da er du klar over at det er en dommedag - og bevisst at det virkelige liv er fullt der i himmelen - og kan derfor ikke bidra til å leve Jesus helt i alt her og nå.

Hvis du bor i skyggen av den siste dagen, bekymrer du deg for alt som kan gå tapt - status, ære, liv. Et liv i skyggen av den siste dagen er et liv i bevisst eller ubevisst fornektelse av at dommen kommer - og et liv som fører til fortapelse.

Vi ser i disse årene rundt om i verden hvordan å bære korsfesten av Jesus kan føre til trusler - eller bli drept. I lys av den siste dagen er dette tålelig, fordi jeg er Gud i vold. For de som bor i skyggen av den siste dagen, blir en slik trussel frykt og forventning om evig dom uten håp.

Et historisk slag

Våre kirkelige forfedre hjalp oss med å nå fasettene av det kristne liv som de dannet kalenderen for å forkynne til oss. La oss ikke bare skate på overflaten med vår samtidskultur, men la oss hjelpe hverandre til å dra nytte av den tjenesten som kalenderen og teksten sammen gir oss. La oss kjempe litt for juleinnhold - og for tjenesten i adventstid.

Vennligst les også denne artikkelen på advent: http://higherthings.org/myht/articles/catechesis/advent-season