På feil frekvens

November innebærer forberedelse til en av de viktigste månedene i året. Advent har etter hvert blitt en sterkere tradisjonstid enn ukene etter jul. Folk flest forbereder seg til lysfesten og til alt det gode som advent kan innebære av samvær, opplevelser og fellesskap.

Også i kirken forbereder vi oss til den viktigste høytiden. Men hvorfor har vi tekster i adventstidens gudstjenester som er så fjernt fra det folk er opptatt av på denne tiden? Mange sier at
kirken ikke er relevant for deres liv og hva de er opptatt av. Tekstene som er forordnet viser at de har rett dersom forkynnelsen disse adventssøndagene skal følge de oppsatte prekentekstene.

Jeg er klar over at tekstrekkene har opprinnelse og tilhørighet i den verdensvide kirke, men likevel er jeg er sikker på at de fleste som kommer til gudstjeneste i adventstiden ønsker å høre tekster og forkynnelse som gir gjenkjennelse til livet sånn det er i førjulstiden.

Som renser templet. Den dagen vi i år skal tenne det første lyset samler kirken folk til gudstjeneste med prekenteksten om Jesus som renser templet og som jager ut alle som solgte og kjøpte der. Selvfølgelig er dette en viktig tekst å preke over, men jeg lurer på hva den har å gjøre i kirken 1. søndag i advent? Hvorfor har vi ikke i stedet en prekentekst som handler om lys, glede, håp og om Jesus som kommer til oss i mørket? Tenn lys, et lys skal brenne, for denne lille jord.

Det er dette det dreier seg om for folk flest når advent innledes. Men skal jeg være tro mot kirkens ordning denne adventssøndagen, må jeg utlegge teksten om Jesus som renser templet, noe jeg tror ligger langt fra det mange av de som kommer til kirke denne søndagen er opptatt av. I alterboken står det at predikanten preker over den foreskrevne tekst, noe som innebærer at dersom jeg preker over noe annet enn denne teksten, så er jeg ikke tro mot det som er forordnet. Mange menigheter feirer «Lys Våken» denne helgen, og tusenvis av barn overnatter i kirkene våre og skal være med på gudstjeneste den første søndagen i advent. Tekstene for Lysmesse, som står under Merkedager og temadager, burde etter min mening i stedet være tekstene som forordnes og oppfordres til å bruke 1. søndag i advent og øvrige adventssøndager.

Rar timing. Søndagen etter handler det om dom og gjenkomst som er temaet for 2. søndag i advent. Det er selvsagt viktig at vi forkynner om det, men hvorfor midt i adventsmåneden? Noen menigheter feirer denne dagen Menneskerettighetssøndagen, noe som passer bra fordi det sammenfaller med tiden for utdelingen av Fredsprisen. Men da er det viktig at også tekstene som brukes gjenspeiler dette.

3. søndag i advent står døperen Johannes i sentrum. Selvsagt kan tekstene om ham knyttes til det å vente på Frelseren, men tekstene gir ikke enkle overføringer til folks siste forventninger de siste dagene før jul.

4. søndag i advent vendes endelig tekstene mot julens budskap om Barnet som snart blir født. Erfaringen tilsier at mange kirker ikke feirer gudstjeneste denne dagen fordi julaften i år kommer allerede dagen etter.

Må gi gjenklang. Mitt poeng er at det som sies og synges i kirken skal oppleves relevant og berøre livet som leves utenfor kirkedøren. Da handler det også om at de oppsatte tekstene må gi gjenklang til hverdagslivet. Bibelens tekster kan gi gjenkjennelse til alle livets situasjoner. Da må også prekentekstene i en så viktig tradisjonstid som
advent berøre livet der menneskene er.

Som kirke må vi leve i den konstante spenningen mellom tradisjon og fornyelse. Vi kan lett bli for engstelige for å bryte ut av tradisjonen fordi sånn har det jo alltid vært, eller henfalle til at det er jo forordnet og da må vi gjøre det på den måten. Vi må derimot ta vare på det gode i tradisjonen samtidig som vi hele tiden fornyer oss og lar Bibelens tekster skape en meningsfull himmel midt i menneskers hverdagsliv.