Verdidebatt

Hva er kristendom idag - og imorgen?

Hvilken kirke er egentlig mest representativ for fremtidens kristne tro og lære? Pinsebevegelsen?

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Boken «Global kristendom» - forfattet av Vebjørn Horsfjord, Sven Thore Kloster, Gina Glende og Ole Jakob Løland - oppdaterer kirke og «folk flest» om utviklingen i den kristne verdensreligion. (Også anmeldt av Per Eriksen i VL 27.9). Etter min mening er bokens viktigste bidrag en nærmere redegjørelse for det oversette og fortiede faktum at pinsebevegelsen for lengst har overtatt medlemsrekorden blant protestantiske trossamfunn. Den utfordrer nå den katolske kirke om den fremtidige lederstilling i kristendommen.

Statistiske fakta viser også et betydelig fall for kristen tro i Europa, og det er nedgang selv i Nord-Amerika, og boken stiller spørsmål om denne utviklingen kan bety en verdensvid nedtur for den kristne religion. Men nei, slett ikke - i det globale perspektiv. Pinsebevegelsens ekspansjon i Afrika og Latin-Amerika kompenserer for medlemstapet i Vesten. Lovsang, tungetale og mirakler tiltrekker millioner av nye tilhengere i deler av verden år etter år. Evangeliske katedraler reises og fylles, politiske ledere slutter seg til miljøet, skoler og sosiale institusjoner bygges. 

Boken fremhever bl.a. Nigeria, som jeg selv besøkte flere ganger som internasjonal humanistleder og registrerte den utvikling som fant sted. Boken beskriver blant annet en hel pinse-urbanisasjon utenfor hovedstaden Lagos, med grunnskole, universitet, helseklinikker, hus, leligheter, butikker og kafeer - og en gigantkirke, hvor det samles opptil en million mennesker til «sang, bønn, tungetale, mirakler og profetisk tale hver måned.» Det er ikke lenger europeiske misjonærer som styrer utviklingen i disse områder. Nå er det omvendt. Nigerianerne oppretter aktiviteter og menigheter på flere kontinenter, og er etablert også i Norge.

Forfatterne peker også på den påvirkning pinsekirken har oppnådd hos sine konkurrenter, særlig den katolske kirke, hvor det nå er egne karismatiske miljøer hvor det jubles og tales i tunger. Norske observatører bør notere seg at det på dette grunnlaget også etableres tverrkirkelige relasjoner og samarbeid i flere land. Var det en tilfeldighet at den skandinaviske leder for den pinsekarismatiske trosbevegelsen, Ulf Ekman, konverterte til katolisismen? 

Noen slutt for den kristne verdenskirke er altså ikke i sikte.

Boken er et lettlest, godt og grundig lærestykke, ikke overstadig akademisk og teoretisk. Derved går den heller ikke grundigere inn på de teologiske endringer som har endret det kristne verdensbildet. Pinsebevegelsen fremheves om sin vellykkede praksis, ikke så meget om sin teologi. I en annen nyutkommet bok, «Da Gud skiftet mening», av Trond Bakkevig og Tomm Kristiansen stilles Gud til ansvar for endringer i det lokale norske kirkeliv uten at de teologiske aspekter heller ikke her drøftes inngående. Hvordan det globale trosliv nå fortoner seg sett fra Himmelen, får vi altså ikke vite så mye om fra dagens norske teologer og kristne skribenter. For en kritisk analytiker er det derfor ikke helt unaturlig å spørre: Hvilken kirke er nå egentlig mest representativ for den kristne tro og lære? 
(Deler av dette innlegget er utlagt som bokanmeldelse på fritanke.no.)

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt