Fra Den hellige ånd til kunstig åndedrett

Etter et kompromiss på Stortinget tidligere i år har Utdanningsdirektoratet laget en ny veileder for skolegudstjenester:

[ https://www.udir.no/regelverk-og-tilsyn/skole-og-opplaring/saksbehandling/skolegudstjenester/ ]

Det er ikke lett å rettferdiggjøre skolegudstjenester i vår tid. Det ser ut som måten det gjøres på er å underslå at Den norske kirke er en kirke. For eksempel heter det seg at skolegudstjenestene ikke skal være en del av KRLE-faget. Det blir litt som å si at en klasse får gå på teater hvis det ikke er en del av norskundervisningen eller kan gå på Naturhistorisk Museum dersom det ikke er en del av naturfagundervisningen.

Hvorfor skal vi da ha disse gudstjenestene? Med henvisning til en overordnet formålsparagraf slår direktoratet fast at skolen skal gi elevene innsikt i norsk kultur og kulturell forankring. Det er dog ikke viktigere enn at elever kan få fritak dersom skolegudstjenester er i strid med deres livssyn. Dessuten gjelder ikke loven for religiøse friskoler. Er det ikke så viktig for elevene der å få kulturell forankring?

Formuleringen om religiøse friskoler peker ut elefanten i rommet. Ser man for seg at disse skal gå mindre eller mer til gudstjeneste enn andre skoler? Det vet jeg ikke. Men det er en viss sjanse for at de går i andre gudshus enn Den norske kirke. Men alt dette er underforstått, Den norske kirke er faktisk ikke nevnt med et ord i hele veilederen. Jeg vet ikke hvor godt denne nye veilederen kommer til å stå seg i eventuelle rettslige prøvinger eller hvordan den vil bli fortolket i ulike kommuner. Men hvis det hadde stått at det er lange tradisjoner for gudstjenester i Den norske kirke ville en del formuleringer straks sett litt mer giftige ut. Vi har ikke 1000 års tradisjon med Den norske kirke. I 500 år var vi katolikker og reformasjonen ble tvangsinnført av danskekongen. I nyere tid har vi fått flere ateister, sterkere frikirker og flere medlemmer av andre verdensreligioner. Dessuten har samenes religion og ulike former for folketro lange tradisjoner.

Alt dette må underslås for å rettferdiggjøre at elevene skal være del av gudstjenester på litt suspekte premisser. Det er også helt i tråd med Den norske kirkes nye selvforståelse. Tidligere var kirkens maktgrunnlag at de skulle forkynne evangeliet og gi svar på de store spørsmålene i tilværelsen. Nå rettferdiggjør de sin maktstilling med at de har vært til stede i et lite hjørne av verden i 1000 år (selv om det i virkeligheten bare er 500). En stort større ideologisk helomvending skal vi lete lenge etter. Fra en del av en verdensomspennende kirke til et underbruk av det danske hoffet til Den norske kirke og til slutt bare Den norske med varierende grad av kirke. Eller folkekirke som det heter nå for tiden, slik at de som ikke vil være med der blir litt mindre folk enn andre.

Skolegudstjenester er altså ikke undervisning, de kan ikke være obligatorisk forkynnelse og det må ikke sies høyt hvilken kirke de skjer i. Det er en vagt definert kulturformidling. La oss bare kalle det politisk hestehandel og et forsøk på å stappe flest mulig ikke-troende inn i en kirke som ikke lenger ønsker å eksistere på religiøse premisser. Det er åpenbart at ingen kan tvinges inn, i stedet gjelder det å lure dem inn. Det er enklest med små barn når de voksne i stadig større grad velger bort Den norske kirke.