Verdidebatt

Fostre vokser opp i Himmelen!

Det kan virke ganske meningsløst at tusenvis av avbrutte svangerskap i Norge skal havne i en container, i en forbrenningsovn eller hvor de nå blir av? En grav får de i alle fall ikke. Det meningsfulle er at deres ånd, som hos alle andre barn som dør en altfor tidlig død, havner hos Jesus i Himmelen! At mennesker med Downs syndrom og andre utviklingshemmede får en heders plass i Himmelen - har jeg selv hatt en konkret erfaring med.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Det er en spesiell historie som underbygger at fostre fra avbrutte svangerskap havner i himmelen og vokser opp sammen med Jesus og andre avdøde familiemedlemmer. Gutten Colton Burpo fra Nebraska i USA var 3 år gammel da han i 2003 fikk en nær døden opplevelse. Han hadde fått infeksjon i blindtarmen og da denne sprakk havnet han på operasjonsbordet og opplevde at Jesus og flere engler kom og hentet han opp til Himmelen. Det tok 4 måneder etter operasjonen før foreldrene skjønte at gutten hadde hatt en helt ekstra ordinær opplevelse og hadde noe på hjertet om hva som skjedde på sykehuset. Til sin mor Sonja forteller Colton at han der oppe ble møtt av sin søster med en stor klem. - Jeg har 2 søstre, sa han en dag til sin mor. Moren stusset, for de hadde kun én datter. - Nei, hun lignet på Cassie, men hadde mørkt hår, sier Colton. Moren måtte innrømme at hun hadde spontant abortert i 1998 og undret på om det kunne være dette fosteret som hadde fått vokse opp i Himmelen? Colton sa videre til moren sin; - Hun bare venter på at dere skal komme etter, til Himmelen...Jeg så også mange andre barn i Himmelen, sa Colton.

Se moren fortelle om denne opplevelsen 5 minutter ut i denne dokumentaren på Youtube.

Til farens overraskelse sier Colton at Jesus hadde merker. -Merker? spør faren, hvor hadde Jesus merker? Colton peker på håndflatene sine og bøyer seg ned og peker på føttene sine. -Der hadde Jesus merker. Colton hadde ikke lært å lese og faren ble overrasket.

Jeg tenkte umiddelbart på sammenfallet med bibel historien om de samme merkene som «tvileren» Thomas ville kjenne på, etter Jesu oppstandelse, da jeg hørte historien første gang.

Colton opplevde at det var ingen som brukte briller i Himmelen og ingen var gamle. De fleste var rundt 30 år og selv hans egen oldefar som hadde dødd 30 år før Colton, møtte Colton, i sin beste alder. Oldefaren kom Colton imøte og fortalte om den gode relasjonen han hadde hatt med sitt barnebarn, faren til Colton. Tilbake på jorden hadde Colton gjenkjent oldefaren på et bilde han ble forevist. Det var tatt da oldefaren var en ung mann. På det samme bildet var også en ung utgave av hans bestemor, en jente Colton forøvrig ikke dro kjensel på.

Denne historien har selvsagt blitt en bestselger i USA, gjennom boken«Heaven is For Real» og Hollywood filmen med samme navn.

Se film-traileren her;

Forskning

Jeg ble oppmuntret til å skrive dette innlegget, da jeg leste VG+ igår,som i artikkelen: «Studie avslører: Dette opplever vi når vi dør» som viser til en forskning med tilsvarende erfaringer.

VG´s artikkel:

Ifølge forskere ved universitetet i den belgiske byen Liège skriver VG;

«De konstaterer at den absolutt vanligste fornemmelsen blant deltagerne i studien var en følelse av ro. Nest vanligst var det å se skinnende lys, og deretter å møte personer eller vesener. Det kunne dreie seg om høyt elskede pårørende som hadde gått bort,»

At disse fenomenene er såpass vanlige, overrasker ikke lege Göran Grip. Han anses som en av Sveriges fremste eksperter på nær-døden-opplevelser, skriver VG.

Han beskriver hvordan mange som har befunnet seg i grenselandet mellom liv og død, opplever å komme til en annen verden.

– Men de antyder at det finnes noe utover det fysiske livet. De som har hatt slike opplevelser kommer selv også tilbake med en fullstendig visshet om at livet fortsetter på den andre siden. For dem er det ikke et spørsmål om å tro, men om å vite, sier Grip.

De siste skal bli de første!

Selv hadde jeg en gang en logisk opplevelse om hva Jesus mente den gang han sa de berømte ordene; «De første skal bli de siste og de siste skal bli de første». I 2003 begynte jeg et personlig engasjement blant utviklingshemmede barnehjemsbarn i Moldova. 300 gutter med alle mulige «skavanker» var samlet opp på et barnehjem i en liten by som heter Orhei, en times biltur utenfor hovedstaden Chisinau. De hadde vel neppe kunnskapen i det gamle Sovjet til å se «skavankene» før fødsel. Derfor ble de uønskede barna satt bort av familiene, til en lite hyggelig oppvekst på barnehjem, med dårlige kår og liten bemanning. Det kunne være ulike vilkår som fikk foreldre til å velge denne ubarmhjertige løsningen. Men det var lite hjelp å få fra det offentlige, om du selv ville ta deg av barn med Downs og andre utviklingshemminger. I dette landet ble det sett på som svakhet å føde et slikt barn og lite akseptert å ha slike barn synlige i nabolaget.

Derfor startet vi en holdningsskapende kampanje med hjelp av populære artister for å gi disse barna et bedre rykte. Prosjektet «Another Smiling Face» fikk sitt navn, fordi vi så den fantastiske gleden disse barna utstrålte, da vi gav de bare bittelitt med god oppmerksomhet. Det var dette som var den største lidelsen deres, at ingen så de inn i øynene, tok på dem og viste de unik oppmerksomhet. På den siste kvelden under den første 2 måneder lange turen til Moldova, står vi på trappen til barnehjemmet med en liten overivrig gjeng som vil si takk for besøket. Ved hjelp av tolk så sier Martin overraskende; - At dere kommer hit er akkurat som om Jesus skulle kommet på besøk! Det satte en støkk i meg. Vi hadde ikke nevnt Jesus med ett ord på disse 2 månedene, siden vi ikke ville gjøre dette til et typisk kristent prosjekt. Men vi bad en bønn sammen den kvelden, om at Jesus måtte ordne det slik at vi ville sees igjen.

På et senere besøk hadde vi med oss artisten Darrell Mansfield, som turnerte på barnehjemmene i landet og på turen omskrev han Eric Clapton´s kjente sang «Tears in Heaven».

Darrell Mansfield «live» i Moldova

Da skjønte jeg at det ikke er heldige meg fra Norge, men disse minste, som skal få hedersplassene i Himmelen. De var de siste på jorden, men skal bli de første i Himmelen. Amen.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt