Barnetrygden fra høyre og venstre

Skrevet av Kenneth Arctander Johansen & Dagny Adriaenssen Johannessen, PhD-kandidater i sosialt arbeid. 

Sorteringssamfunnet. Knut Arild Hareide tapte kampen om retningsvalget for KrF og 1. nestleder Kjell Ingolf Ropstad skal lede forhandlingene som kan føre til at partiet går inn i regjering. KrF er opptatt av sorteringssamfunnet. Vårt utgangspunkt er at vi finner den virkelige sorteringen av mennesker i samfunnet vårt i den sosioøkonomiske ulikheten, ikke i abortloven.

I 2017 krevde SV en kraftig økning i barnetrygden som ultimatum for regjeringssamarbeid med AP, og Kari Elisabeth Kaski (SV) og Ropstad var mer enige enn uenige i spørsmålet om barnetrygd på politisk kvarter i dag.

Et folkehelseproblem. Økonomisk ulikhet handler om at noen har mye mens andre har lite. Kapital akkumuleres blant de som allerede har, mens de som ikke har blir fastlåst i situasjoner som gir utslag på flere parametre. De som havner på feil side av det økonomiske skillet har lavere status, dårligere helsetilstand og lever kortere. Statistisk sett synker helsetilstanden gradvis jo lavere man befinner seg på den sosioøkonomiske skalaen. Med tanke på økonomiens evne til å påvirke levekår, forventet levealder og helse, må vi se den økende ulikheten i samfunnet som et voksende folkehelseproblem.

I velferdsland som Norge har forskjellene mellom grupper i samfunnet økt jevnt de siste tiårene og rammer innvandrere, eldre, kvinner og barnefamilier mest. I London er det hele sytten års forskjell i forventet levealder mellom bydeler med høy versus lav sosioøkonomisk status. Til sammenligning er det i Oslo syv års forskjellig levetid mellom folk på øst- og vestkanten. Det betyr at mens Herlaug i snitt lever til hun er 86 år på vestkanten, dør Herlaug når hun er 79 år på østkanten. En tilsvarende tendens finner vi mellom ulike yrkesgrupper, hvor eksempelvis industriarbeidere har en forventet levealder som er 7-10 år kortere enn en lege.

Styrk barnetrygden. I den folkehelsepolitiske rapporten fra 2017 presenteres økonomiske levekår som ett av satsningsområdene for å bekjempe de økende forskjellene. Det er bred enighet om at en økt barnetrygd vil redusere ulikheten ved  at færre barn vokser opp i fattigdom. Fra 1990- til 2000-tallet var det en fordobling av andelen barn som opplevde langvarig inntektsfattigdom i Norge. Kåre Willoch (H) tok i en kronikk i 2015 til orde for at barnetrygden måtte styrkes. Mellom år 2000 og 2010 økte antallet barn som vokste opp i fattigdom fra ca. 58 000 til 85 000. Nyere anslag ville trolig bli mer alvorlige, skrev ham. Og det fikk han rett i. I dag vokser ett av ti barn opp i fattigdom. Ifølge Statistisk Sentralbyrå levde i 2016, 101 000 barn under atten år i en husholdning med vedvarende lavinntekt. Veksten av barn som lever i familier med vedvarende lavinntekt er blant annet en konsekvens av prisutviklingen i samfunnet og at barnetrygden ikke har vært økt siden 1997

Barn som vokser opp i vedvarende lavinntektsforhold har gjerne foreldre med lavere utdanning og opplever oftere stress-situasjoner, omsorgssvikt, vold og rus. Og dette disponerer dem for ulike problemer. For eksempel har professor Gerra, ved FN-kontoret for narkotika og kriminalitet, pekt på sammenhenger mellom negative opplevelser i barndommen, psykiatriske diagnoser, stresshormon-nivåer (adrenokortikotropt hormon og kortisol) og tobakksrøyking i voksen alder. Han har også påvist en sammenheng mellom stresshormon-nivåer og avhengighet til kokain og heroin. Og som vi kan lese I NOVA-rapporten 'Vold og overgrep mot barn og unge', finner vi en sammenheng mellom dårlig familieøkonomi, rus, og vold fra foreldre, vitneerfaringer og seksuelle overgrep.

Nå som KrF har gått til Høyre er AP avhengig av SV for å danne regjering, og Solberg har vist at hun kan strekke seg et stykke for å få KrF med på laget. Dersom begge partiene stiller økt barnetrygd som ultimatum kan de statsbærende partiene flytte seg slik at vi får gjort noe med barnefattigdommen som fremstår som et av de største sosiale problemene i landet vårt. Det handler kun om politisk vilje.