Bente Bratlund

18

Når Gud blir borte

Kor er Gud når livet raknar? Kor er fellesskapet når nokon havner i livskriser som ikkje passar inn? Kan ein tru når Gud er borte? Kva når ein ikkje kan visa til ein skinnende gullring ein har vore trufast mot i gode og vonde dagar? Kva når ein opplever fridommen og gleda størst når ein har valt seg bort? - Tilbakeblikk og tankar.

Publisert: 4. nov 2018

Det er noko med når livet har gitt erfaringar og har rispa arr og striper både innvortes og utvortes. Ein undrast over vegen ein har gått, undrast over kva som var og det som er. Undrast over kor på vegen det kunne gått annleis. Eg var eit Guds barn. Eg var ein sterkt truande. Kyrkja var min andre heim, eg sat der trufast kvar einaste søndag, år etter år, først aleine, så med ektemann ved sida, sidan med barn på fanget. Eg var aktiv i kyrkjelydsarbeid, medlem av soknerådet. Eg brann for evangeliet. Eg var midt i livet i kyrkjelyden min. Og trua mi var stø som fjell. Gud var i alt. Så rakna det. Gud blei ikkje lenger den trygge klippa, men den harde dommeren som sto over alt mitt liv med øksa klar til å hogga. Frå nåde blei det dei harde krav. Krav til å bli ein sannere kristen, til å overgje alt. Krava var så store og det var umogeleg, i alle fall for meg, å greia leva opp til alt dette. Livet blei låst i frykt og utilstrekkelighet.

Så rakna livet mitt meir og meir. Ekteskapet rakna, angsten tok kveletak. Og det som hadde vore eit trygt fellesskap blei borte. Eg kraup saman og trekte meg unna med mitt liv som ikkje heldt mål, og etter å ha vore ein så aktiv del av kyrkjelyden var det rart å merka at ingen savna meg. Ingen spurde etter meg. Eg var ikkje lenger ein som ytte, og opplevde då å ikkje vera til noko nytte. Sjølvsagt kan dei ha valt å gje meg fred, men det blei veldig kaldt og stille rundt meg. Og Gud blei gradvis borte. Frå å vera sentrum i livet mitt, blei han ein som saman med sine forsvant. Sidan blei det eit ope spørsmål om alt hadde vore ein utopi, at han aldri hadde vore der anna enn i min eigen lengsel og draum, Han blei i alle fall borte. Og så burde vel det vore eit tap. Men heller blei det ein fridom. Eg kunne reisa meg opp og vera eit heilt menneske. Eg var ikkje lenger bunden av syndesvepa. Eg skulle no oppføra meg redeleg og ryddig og ha ansvar som menneske, men ingen straffande instans skulle komma og dømma meg til eit grusomt helvete. Eg hadde endeleg vunne meg fridom. Dei demoner ingen greidde driva ut og som eg no hadde i livet mitt, var nyttige reiskap til å takla det livet som slett ikkje blei strømlinjeforma og glatt. Den kritiske tenkinga blei nyttig i å velja og byggja seg eit liv der eg kunne leva i fridom og glede.

Eg som før tenkte at det ikkje kunne vera rein glede utan Gud, opplevde ei større glede enn nokon gong før. Fridomsgleda. Så kan ein seia at eg hadde fått ei feil oppfatning av kristendommen. Så kan ein seia at eg feiltolka og missforsto kva trua eigentleg er. Og enno står eg for det eg lærte i dei første åra, det eg lærte om solidaritet og rettferdighet, det eg lærte om ansvar for jorda vi har fått til å ta vare på, og at det du gjer mot ein av dine minste, det gjer du mot meg, - alt dette lever sterkt i meg. Som ein grunnkjerne. Så kanskje har eg enno ei tru, om Gud er langt borte frå meg. Og eg skriv dette fordi muligens somme kan ha nytte av å høyra frå ein truande fråfallen. Det er aldri så enkelt som ein kan meina, det er aldri så rett eller galt som ein kan tenkja. I blant kan livet raspa og riva og spjæra, og kanskje kunne noko blitt annleis på vegen, men så blei det som det blei. Eg har ingen skinnende gullring og kan visa til truskap i gode og vonde dagar. Eg har hatt to gullringar som begge er lagt bort. Eg har ikkje kunna skina ren og rettferdig, men eg har levd og prøvd vera ærleg og følgd hjarta mitt, om det iblant har ført meg på sidevegar, som eg også har lært av.


Men Gud? 

5 liker  
Kommentar #1

Pål Georg Nyhagen

224 innlegg  1811 kommentarer

I begynnelsen var Ordet. Siden kom alle ordene

Publisert nesten 3 år siden

Jeg tillater meg å presentere en kanskje lignende reisebeskrivelse, men med annen kurs enn deg etter hvert, kanskje. I hvert fall etter hvert.  Jeg har erfaringer som i hvert fall minner om dine. Men jeg endte etter mange tunge og fæle veier med å registrere en kime av Gud som bare er her, innerst inne der et sted. Uavhengig av vilje og persepsjoner. Denne ble og er kilden og utganspunktet for famlingen på veien videre. Ingen kirke eller kirkesamfunn kunne ta kontroll og makt her. 

Det var og er et indre lys som intet mørke noen gang kan overvinne. Det er verken stort eller lite, i våre målestokker. Det bare ER. Innerst, dypest der inne i mørket et sted. Veien ditt var fæl og lang. Virkelig. Men nødvendig. En svak resonans med Kristi utstrakte ord ble det svakt merkende livs-kallet som bragte meg videre som pilegrim. Tross fellesskapets svikt og mangler, ja tross Gud. Eller "gud". Min egen svikt og mangler var ikke så mye å rope hurra for de heller. For all del. 

Da tomrommet også ble fyllt med ymse erfaringer som ikke passet inn i de gjengse tolkningsmønstre, normer og nærgående kamper i livets uvakre og voldsomme dager og netter tok plass, så avslørte det seg at den tilvante gudsforestillingen hadde blitt gitt og opprettholdt av en slags konsensus i fellesskapet. En Gud som skaper mening i et ubehagelig tomrom var like vel lite verdt. Ikke så vanskelig å ta farvel til, m.a.o. Snarere tvert imot. Sosialisering med tilsvarende behov ble kalt frelse og aktive bønnesvar. Mer enn hva som lever i mitt eget. Eller i de levende ordene selv. Det jeg ble frelst til var oppgivelse av selvstendighet og frihet til fordel for sosial aksept og tilhørighet.

Men det var og blir noe annet.

Gud Kristus er lyset, og Han er livet: 

Veien videre tvang seg frem: Enten dødens intet, eller den skrekkelige kampen videre. Vanetenkning og vanepersepsjoner var m.a.o. absolutt ikke lenger veien. Snarere tvert imot måtte de rystes kraftig i for å finne det som var og er ekte. Og solid. Det fantes der, under overflatens mønstre og vaner et sted. Bak alle ordene. Der var Ordet selv. De bibelske begrepene og narrativene måtte så kjempes tilbake, steg for steg. I frihet og selvstendighet. Det betyr ikke at alle svarene ble annerledes. Men de ble mine. Noe nytt måtte skapes. 

Uten vissheten av det indre lyset der et sted, ville det ikke gått. Men det er der, det finnes. Min kan hende for noen noe freidige påstand er at det ble gitt av Gud selv en gang. I deg som i meg. Etter mange bønner og kamper, hvor jeg i mørket og kampene utslitt spurte etter meningen med livet, så kom svaret i all sin vanskelig enkelhet: «Lev det!» 

5 liker  
Kommentar #2

Oddbjørn Johannessen

192 innlegg  13478 kommentarer

Takk!

Publisert nesten 3 år siden
Bente Bratlund. Gå til den siterte teksten.

Eg har ikkje kunna skina ren og rettferdig, men eg har levd og prøvd vera ærleg og følgd hjarta mitt, om det iblant har ført meg på sidevegar, som eg også har lært av.


Men Gud? 

Jeg leste innlegget ditt med interesse og innlevelse.  Her var det mye jeg kunne kjenne meg igjen i.  Ikke alt, men mye.  Takk for ærligheten din.

3 liker  
Kommentar #3

Tore Olsen

24 innlegg  5415 kommentarer

"Lev det!"

Publisert nesten 3 år siden
Pål Georg Nyhagen. Gå til den siterte teksten.

Gud Kristus er lyset, og Han er livet: 

Veien videre tvang seg frem: Enten dødens intet, eller den skrekkelige kampen videre. Vanetenkning og vanepersepsjoner var m.a.o. absolutt ikke lenger veien. Snarere tvert imot måtte de rystes kraftig i for å finne det som var og er ekte. Og solid. Det fantes der, under overflatens mønstre og vaner et sted. Bak alle ordene. Der var Ordet selv. De bibelske begrepene og narrativene måtte så kjempes tilbake, steg for steg. I frihet og selvstendighet. Det betyr ikke at alle svarene ble annerledes. Men de ble mine. Noe nytt måtte skapes. 

Uten vissheten av det indre lyset der et sted, ville det ikke gått. Men det er der, det finnes. Min kan hende for noen noe freidige påstand er at det ble gitt av Gud selv en gang. I deg som i meg. Etter mange bønner og kamper, hvor jeg i mørket og kampene utslitt spurte etter meningen med livet, så kom svaret i all sin vanskelig enkelhet: «Lev det!» 

Den altomfattende enkelheten i livets mysterium - Lev det!

Slippe taket i vanetenkingen, både den bevisste og ubevisste klamringen til det som ikke skulle være der, men som er der - egoets trang til å beskytte seg selv.

Da jeg slapp taket - grep Gud meg - og der er lyset, gjennomstrømmende altet - vi blir en del av det, etterhvert.

7 milliarder måter å slippe taket på, men én Gud for alle.

Man kaller det å bli født på ny...

1 liker  
Kommentar #4

Magne Kongshaug

45 innlegg  241 kommentarer

Publisert nesten 3 år siden

Bente Bratlund, takk for gripende vitnesspyrd,og takk til dere andre som med innlevelse har delt erfaringer med henne - og lesere som meg. - Jeg tror at Bratland  gleder Guds hjerte ved å bekjenne sannheter om sitt liv! 

 Jeg  kjenner meg mye igjen i det dere alle skriver. Hvem gjør ikke det? Vi er skrøpelige menensker. Og livet er ingen  rosenhage, men trengsler inntil - får vi håpe - alt blir nytt!

"Kor er Gud når livet raknar? Kor er fellesskapet når nokon havner i livskriser som ikkje passar inn?" Essensielle spørsmål,  Bratlund! 

Min erfaring er at Gud kan føles lysår fjern, selv etter radikal omvendelse til Jesus Kristus, av ulike grunner. - Da er bønn og tårers tid:  Hvor er du, Gud? . 

Mange velger å holde ut i trofasthet mot Ordet - og egne erfaringer  dengang  Gud kjentes nær, eller i håp på svar. Andre gir opp for en stund, eller permanent.

"Eg har ikkje kunna skina ren og rettferdig, men eg har levd og prøvd vera ærleg og følgd hjarta mitt, om det iblant har ført meg på sidevegar, som eg også har lært av".  

Det gjelder for meg, kjære Bente Bratlund, og det gjelder for svært mange medmennesker.  - Måtte Kristi Nåde tilgi våre feiltrinn og lege våre sår!


    



2 liker  
Kommentar #5

Åge Kvangarsnes

12 innlegg  1957 kommentarer

Vår TRO er nok!

Publisert nesten 3 år siden
Magne Kongshaug. Gå til den siterte teksten.
Måtte Kristi Nåde tilgi våre feiltrinn og lege våre sår!

Kristu har vel nettopp gjort opp for all vår synd på korset, en gang for alltid, bare av nåde, ved tro. Det er vel derfor Paulus sier vi "er (allerede) satt i himmelen med Kristus.", Ef 2, 6...og der er del derfor også Paulus sier vi ER frelst, kun VED TRO (Ef. 2, 8). 

Kristus eller Gud krever ingen "gjenytelse" fra vår side, heller ikke at vi må bli "kristne nok". Dette er i så fall lovens krav, som dessverre blir holdt opp den dag i dag, og som dessverre kan føre til at mange får et åk lagt på seg som de ikke makter å leve med. Da blir forkynningen både lov og nåde. Men i Ef. 2, 15 og Kol. 2, 14 sier Paulus at loven er både avskaffet, tatt bort og naglet til et kors.

Vår TRO er nok, det er nåden! Det stilles ikke noe krav til oss.

2 liker  
Kommentar #6

Daniel Krussand

37 innlegg  2002 kommentarer

Publisert nesten 3 år siden
Bente Bratlund. Gå til den siterte teksten.
Undrast over kor på vegen det kunne gått annleis. Eg var eit Guds barn. Eg var ein sterkt truande. Kyrkja var min andre heim, eg sat der trufast kvar einaste søndag, år etter år, først aleine, så med ektemann ved sida, sidan med barn på fanget. Eg var aktiv i kyrkjelydsarbeid, medlem av soknerådet.

En gripende fortelling.

Nå har ikke jeg noen svar på hvorfor du forlot troen.  Men det lille klippet jeg siterer gir meg en tanke.

Kristent fellesskap er ikke å sitte i kirkebenkene hver søndag.

Det er å samles i hjemmet med naboer over en åpen Bibel og dele tanker med hverandre.  Dele livet, dele gleder og sorger, oppmuntre hverandre og be for hverandre.  Også sang, åndelige viser, salmer og musikk.

Der er Jesus midt i blant oss.  Kirkebygg er ikke Guds første prioritet, ei heller profesjonelle forkynnere.  Alle søsken er med å dele!


Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere