Lars Gilberg

Journalist i Vårt Land
223

Folk med foto-gen

Publisert: 29. jul 2009

Det sies at et bilde forteller mer enn tusen ord. Ettersom denne artikkelen er på mindre enn tusen ord, er det vel fare for at det lille bildet av meg vil overskygge det jeg skal forsøke å si.

Til å være journalist er jeg ikke veldig ivrig når det gjelder å ta bilder. Og min iver er omvendt proporsjonal med hvor enkel prosessen er blitt. 
For 25 år siden kunne jeg stå en halv natt i mørkerommet for å se hva papiret ville fortelle etter at jeg hadde dyppet det i fremkallervæske og fix. Men nå som bildene kan lastes fra kamera til skjerm mens jeg pusser tennene, innser jeg at det har gått en hel sommer uten at jeg har tatt et eneste bilde.

På vei til jobb denne uken hørte jeg på radio at det er vanlig at dagens 25-åringer har opp mot 50.000 egenknipsede bilder på sine datamaskiner. Derimot er det høyst uvanlig at noen under 25 år har et eneste fotoalbum i huset.

Eldre mennesker har gjerne bilder hengende på veggene i entreen eller kjellerstua. Det kan være brudebilder, bilder av barnebarn eller av forfedre. Slikt finner man knapt om man besøker noen under 40. Iallfall ikke om de bor i byen og er opptatt av å følge trenden når det gjelder interiør og møblering. Derimot er det stor sannsynlighet for at de legger ut bilder av seg selv og sine aktiviteter på Facebook. Eller de deler dem med hverandre på andre nettsteder. Dette gir selvfølgelig et mye større publikum enn å ha bildene hengende på veggen hjemme. Dermed får man vel også mer respons. Og det er kanskje noe av poenget.

Påfallende mange stopper scrollingen av skjermbilder når de kommer til et bilde av seg selv. Å se seg selv gjennom et kamera gir en mulighet til å se seg selv med andres blikk. Mye tyder på at mange mennesker er avhengige av det. Å se seg selv utenfra kan gi et nødvendig sosialt korrektiv. Men jeg tror det er slitsomt å ha dette som sitt dominerende perspektiv.

Forestill deg at du kommer til et selskap og åpner døra til et rom hvor de andre allerede sitter og venter på deg. Hva ser du? Ser du først og fremst deg selv med de andres vurderende blikk? Eller ser du 100 prosent oppmerksomt på de andre med ditt eget nysgjerrige blikk? Jeg har en mistanke om at mange glemmer å se utover. Av samme grunn glemmer man navnet til den man hilste på sekundet etter at man sa sitt eget.

Sist helg tok jeg den spektakulære Flåmsbanen. Det må ha vært bortimot hundre japanere på toget. Hver gang vi kom ut av en av de 20 tunnelene, stormet alle til vinduene – vekselvis på høyre og venstre side – mens de utstøtte begeistrede hyl. Så godt som alle hadde kameraer mellom seg og de mektige fossene.

Når disse turistene kommer hjem, kan de utvilsomt vise sine venner hva de har sett. Men hva har de egentlig sett? Jeg er ikke sikker. Men jeg vet at jeg kan se det i blikket til enkelte mennesker. At de er til stede. At de tar inn. At de gjemmer øyeblikk og minner.

Bilder og ord kan både øke og redusere en opplevelse. Det er ikke gitt at en reportasje i avisen fra det stevnet eller den fotballkampen du var på gjør din egen opplevelse sterkere etterpå. Og det er veldig sannsynlig at journalisten på stevnet eller kampen ikke levde seg inn i stemningen like godt som deg.

Når jeg besøker gamle mennesker hender det de tar fram fotoalbum og viser bilder fra før i tiden. Det peker gjerne og sier «se her, her var vi lykkelige; dette var den beste tiden». Det er fint å høre. Men jeg undrer meg på om de sa de samme ordene til seg selv og hverandre da de var i situasjonen der bildet ble tatt. I så fall hadde de kanskje vært så oppslukt at de glemte å ta fram kamera.

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere