Verdidebatt

Misjonær eller flyktning?

Det er tydelig for oss at vi har et system som ikke klarer å skille en ekte fra en uekte konvertitt.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Skrevet av Terje Høyland og Egil Elling Elingsen.

Forrige uke sendte IMI-kirken en av våre egne, Benjamin, til Paris som misjonær. Benjamin har gått ACTA Bibelskole, ledet huskirke, og er en fremragende bibellærer og evangelist. Han har undervist på Alpha, og ledet KRIK-treninger hvor særlig mange afghanere har kommet i kontakt med kristen tro.

Ikke trodd. 

For en menighet
høres det ut som en gledens dag, men det skjedde med blandede følelser. Utlendingsnemda (UNE) og norsk domstol tror nemlig ikke at Benjamin er kristen. Til tross for et aktivt tros- og menighetsliv over flere år, samt at han personlig har ledet en rekke muslimer til tro på Jesus, mener norske myndigheter at han selv ikke tror. Dette er han ikke alene om. Etter tre-fire telefoner til andre kirkesamfunn har vi navnene på ytterligere 20 personer som er sentrale ledere i sine menigheter, men av norske myndigheter ikke blir trodd på sin kristne bekjennelse.

Vi skal være de første til å innrømme at dette kan være krevende saker. I IMI-kirken har vi opprettet et eget konvertitt-team, som bruker 40–50 timers variert observasjon på å forsøke å klargjøre om en konvertitt er ekte eller ikke. Over flere år har vi hatt opp til to personer i måneden gjennom en slik observasjon. Der har vi avslørt uekte konvertitter, gitt
nyanserte rapporter på andre, og med egne øyne sett at dette er komplisert. Likevel har det overrasket oss å se at de vi avslørte fikk opphold av UNE, mens de vi er sikre på at er grunnfestede disipler av Jesus ikke blir trodd.

Klarer ikke skille. 

Gjennom å følge Benjamins sak tett i flere anker til UNE, og senere i rettssystemet, sammen­holdt med innsikt i en rekke andre saker, framstår det tydelig for oss at vi har et system som ikke klarer å skille en ekte fra en uekte konvertitt. Svært ofte behandles sakene av nemdmedlemmer uten innsikt i kristen tro og en konverteringsprosess. De har ingen manual eller vurderingskriterier som kan hjelpe dem til å stille gode spørsmål. Om et nemdmedlem har religionsfaglig bakgrunn, og innsikt i endring av tro, ser vi svært ofte at vedkommende tror konvertitten. Men de to andre, som mangler denne bakgrunnen, stemmer nei og konvertitten dømmes til å reise hjem til land hvor kristne drepes om noen får nyss I konverteringen.

Å fortelle andre om Jesus er dypt forankret i kristen tro. Når vi sender kristne tilbake til Afghanistan eller Iran, presser vi dem til å oppgi denne delen av sin kristne identitet. Det er et brudd på menneskerettighetene og skal ikke forekomme. I 2016 viser tall fra NOAS at kun 1 prosent av konvertittene får opphold. Resten skal hjem.

Når menigheter eller andre grupperinger engasjerer seg i disse sakene, møter en lett argumentasjon om at en ser seg blind på enkeltsaker, og at
disse ikke kan styre et helt system. Men dette argumentet har og en annen side: Enkeltsaker kan gi bilder av et system som ikke fungerer. Vi kjenner til mer enn 20 slike saker, og er overbevist om at Norge har en grunnleggende systemfeil på området.

Groveste eksemplet. 

Benjamin er det groveste eksemplet vi har sett så langt. Denne uka tok vi sammen
avgjørelsen om å sende ham som misjonær til Paris. Her skal han bygge kirke for konvertitter som ikke ble trodd i Norge, og for andre som ledes til tro i Paris. Vi har forventninger til det, men skulle ønske omstendighetene rundt utsendelsen var annerledes.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt