Åpent brev til Sylvi Listhaug

Vi møttes i «Her og nå» på Marienlyst i forrige uke, og skulle snakke om din kritikk av Den norske kirke i boka Der andre tier. Det ble litt hektisk i studio på grunn av dramatiske nyheter om postbomber i USA – og vi ble stanset midt i vår samtale. Jeg tillater meg derfor å ta opp noen av de spørsmålene jeg hadde på blokka mi med utgangspunkt i kapitelet «Våre verdier». Her sier du mye om din kristne tro, om hva du avgrenser deg overfor og hva du mener er viktige konkretiseringer av det kristne verdigrunnlaget.

Råtner på rot. 

Så sier du en del om den kirka vi begge tilhører og her blir det vanskeligere. Du skriver at Kirkas største problem i dag er at «ledende biskoper og prester lar kirken vår råtne på rot ved å gjøre den til en arena for politikk i stedet for å forkynne den kristne tro».

Flere kirkelige ledere har alle-rede­ reagert på denne formuleringen, blant annet prost Trond Bakkevig, kirkerådsleder Kristin Gunleiksrud Raaum og bispemøtets preses Helga Haugland Byfuglien. For meg er det en dramatisk påstand at den kristne tro ikke forkynnes i vår kirke. Men det finnes et unntak, i din hjemmemenighet i Ørskog på Sunnmøre. Jeg vil faktisk tro at du hadde opplevd noe tilsvarende i de aller fleste menigheter i Den norske kirke. Prester, og biskoper inkludert, forkynner fra søndag til søndag den kristne tro og det kristne evangeliet på en rimelig tradisjonell og lett gjenkjennelig måte. I tillegg til all den tro liturgien, bibellesningene, bønnene, salmene og sakramentene formidler.

Med glede og i alvor. 

Etter avsluttet bispetjeneste gleder jeg meg over å gå til vanlige gudstjenester her i Frogner på Romerike­ hvor jeg bor. Vi skulle­ gjerne ønsket­ at det var flere til vanlige gudstjenester, men du verden hvor artig det er når gudstjenesten ved spesielle anled-
ninger er fylt av liv og varme. Prestene jeg kjenner her, slik jeg kjente prester i Sør-Hålogaland, formidler evangeliet med glede og i alvor. Som pensjonist med mange begravelser den siste tida, kjenner jeg også på hvordan jeg som prest blir møtt med velvilje og takknemlighet. Kirka er viktig for folk. I gudstjenester og kirkelige handlinger er evangeliet ikke byttet ut med «politikk», slik du skriver.

I samtalen vår i NRK fokuserte du på oljeboring i Lofoten. Kanskje er jeg den biskopen som er mest kjent for å ha satt den saken­ på dagsorden. Jeg fikk ikke anledning­ til å svare deg. I møte med lokale folk knyttet til fiskeri og miljøvern i Lofoten og Vesterålen, kom jeg til at jeg måtte støtte dem som var redd for konsekvensene av eventuelle lete- og utvinningsprosjekter i området. Både av hensyn til trusselen mot den «evig-
varende» fiskerivirksomheten og som en del av det store ansvaret Norge har for å gå foran for vise vilje og evne til omstilling mot en fossilfri energipolitikk.

Kommende generasjoner. 

For meg er det den forpliktelsen overfor den gaven Gud har gitt oss i skaperverket, som er avgjørende. Sammen med hensynet til kommende generasjoners mulighet til å leve av fiskerivirksomheten. Andre, også blant biskopene, ser litt annerledes på det. Men jeg mener vi alle har ansvar for å si ifra når vi mener noe bærer galt av sted i samfunnet vårt. Det er en egenskap du ellers verdsetter høyt i boka di. I vanlige søndagsgudstjenester vil du ikke høre meg «preke» over denne type saker. Der forholder jeg meg i hovedsak til de tekstene som søndag legger til rette for.

I boka di er det imidlertid Kirkas holdning til innvandringsspørsmål som blir det sterkeste «beviset» på at Den norske kirke råtner på rot. Det er merkelig. Uansett hva du måtte mene om behovet for en restriktiv asyl- og innvandringspolitikk, vil du ikke kunne få kirka til ikke å tale flyktningers og fremmedes sak. Det er en grunnpilar i vår kristne tro. Nestekjærligheten kan ikke begrenses til egen nasjon. Profetene var tydelige på det, og Jesus var tydelig. Det er jo et hovedpoeng i den kjente fortellingen om den barmhjertige samaritan.

At du har valgt å fronte en meget­ streng asylpolitikk, er ditt valg, og jeg respekterer det. Men det betyr ikke at Kirka og andre i samfunnet vårt ikke må kunne mene at dette blir for «strengt». Jeg innrømmer gjerne at dette er vanskelig, men vi bør i alle fall kunne enes om våre forpliktelser overfor internasjonale avtaler og lovgivning og ellers snakke om asylsøkere på en måte som viser at vi ser på dem som medmennesker.

Intet beskyttelsesnett. ­

Dette gjelder også mennesker som «sitter fast» i Norge, som papir- og mulighetsløse. De kan ikke arbeide. De har intet beskyttelsesnett i vårt samfunn, og ingen steder å reise. Jeg har lært mange av disse å kjenne i organisasjonen Mennesker i Limbo. Vi har ved flere anledninger invitert deg til å møte oss. Men du har avslått det. Det synes jeg har vært feigt. Nå når du ikke lenger er minister, har du kanskje bedre tid. Vi vil gjerne legge fram for deg situasjonen til kvinner og menn som livet har stanset opp for. Vi mener det bør gis et amnesti som gav mulighet til arbeid, slik situasjonen faktisk var fram til 2010.

Jeg vet at du vil svare at dette betyr å «invitere» nye flyktningstrømmer hit. Slik forholdene er nå, er det lite aktuelt. Ansvaret for å yte medmenneskelighet/humanitet overfor en liten gruppe­ mennesker i en fortvilet situasjon burde derimot være svært aktuelt ut fra det verdigrunnlaget vi har i Norge.

Dette hadde jeg gjerne ønsket å få sagt til deg, og gjerne samtalet videre om. Utgangspunktet på onsdag var det beste, men tida satte en stopper for det. Jeg håper­ vi kan få anledning til å føre videre den avbrutte sam-talen. Gjerne i møte med Mennesker i Limbo.