Verdidebatt

Lita tuve kan velte stort lass

Brexit vart framstilt som starten på eit globalt og framtidsretta Storbritannia. No trugar regionale konfliktar frå fortida med å velte ein EU-avtale.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Før folkeavstemninga om britisk EU-medlemskap vart økonomi og innvandring hyppig diskutert. Medan dei som ville bli verande i EU framstilte Brexit som vegen til økonomisk undergang, framstilte motstandarane eit Storbritannia etter EU som eit land med færre innvandrarar og kontroll over eigne grenser.

Utan avtale. Men ikkje alle grenser er like enkle å få kontroll over. Den einaste delen av Storbritannia med grense til EU er den britiske provinsen Nord-­Irland, og nettopp her er årsaka til at ein avtale ser ut til å vere langt unna. Dette er eit så betent tema i forhandlingane at Storbritannia kan risikere å snuble ut av EU utan å ha ein avtale i det heile tatt.

I Storbritannia blir den tretti år lange intense perioden med konflikt i Nord-Irland kalla «The Troubles». Konflikten kravde fleire tusen menneskeliv, både på grunn av terroren til The Irish Republican Army (IRA) og på grunn av det britiske militæret som fleire gonger braut inn i konflikten.

Då Langfredagsavtalen vart underteikna langfredag i 1998, var EU ein av aktørane som deltok i fredsprosessen. Sjølv om grensa mellom Irland og Nord-Irland ikkje var eit stort tema i avtalen den gongen, blir ei grense med lite kontroll og minimalt med identifikasjonskrav sett på som viktig for at den tjue år lange freden skal vare endå lengre.

Tre løysingar. Då passar det dårleg om Brexit skulle resultere i at Storbritannia går ut av toll­unionen og den frie marknaden. Eit slikt utfall vil på ein eller annan måte føre til at personar og gods som blir frakta mellom EU og Storbritannia, blir kontrollert på grensa. Slik kan Brexit bidra til at ein konflikt som framleis ulmar under overflata blussar opp igjen.

Førebels er det tre løysingar på Nord-Irland-problemet som blir nemnte for å få ein avtale i hamn. Den første kan ein kalle ei Norge pluss-løysing. Dette betyr i praksis at Storbritannia knyt seg til EØS-avtalen i tillegg til å bli verande i toll­unionen. Med ei slik løysing vil ikkje grensa mellom Nord-Irland og Irland bli eit problem etter Brexit. Likevel er det lite sannsynleg at dette blir utfallet, sidan Underhuset allereie har stemt imot å gå inn i ein EØS-avtale. I tillegg ser Brexit-tilhengarane på det som likestilt med ein EU-medlemskap og ein måte å bli verande i unionen på sjølv om Stor­britannia formelt sett ikkje er EU-medlem lengre.

Irskesjøen. Den andre løysinga blir kalla «The Irish Backstop». Ideen er at medan Skottland, England og Wales går ut av tollunionen og den frie marknaden, blir Nord-Irland verande. I praksis vil det seie at ei grense blir danna i Irskesjøen og at Nord-Irland blir skilt frå resten av Storbritannia. For unionistane, som vil ha eit tettast mogeleg samband med Storbritannia, er eit slik alternativ hardt å svelgje sidan dei ser på det som svekking av unionen.

Den tredje løysinga er den EU har markert kraftigast motstand mot; ei såkalla «hard grense». Resultatet av dette er ei tydeleg grense mellom eit Irland som er medlem av tollunionen og den frie marknaden, og eit Nord-­Irland som ikkje er medlem. Nettopp ei slik grense blir sett på som farleg med tanke på fredsprosessen.

Kompliserande faktorar. Som ikkje det umoglege valet av løysing på problemet var nok, er det òg nokre kompliserande faktorar som bidreg til at Nord-Irland er eit vanskeleg tema i forhandlingane. Det største hinderet for at grense­problemet skal bli løyst er at det konservative partiet etter 2017-valet måtte gå inn i koalisjon med Democratic Union Party (DUP) for å få fleirtal i parlamentet. DUP er eit nord-irsk unionistparti og det einaste partiet som ikkje var med på Langfredagavtalen i 1998. I tillegg er dei for Brexit. Dermed regjerer Theresa May på nåden til eit parti som er imot både å inngå ein EØS-avtale for å løyse problemet, og i mot at Nord-Irland skal ha ei eiga ordning.

Konservativ splitting. ­Heller ikkje dei konservative er samde med seg sjølv. Det kan ein sjå på mannefallet i regjeringa det siste året. Både David Davis og Boris Johnson gjekk ut av regjeringa etter at Theresa May nærmast tvang fram ei semje om vegen vidare i Brexit-forhandlingane. Situasjonen no er at storparten er imot løysingane som allereie ligg på bordet, men ingen har noko aning om kva dei kan gjere for å få eit tilfredsstillande resultat.

Då britane stemte over å gå ut av EU i juni 2016, var det få som kunne sjå føre seg at Nord-­Irland ville bli eit stort problem, men til slutt kan det bli grensa mellom Nord-Irland og Irland som veltar ein avtale mellom EU og Storbritannia.

Denne kommentaren vart publisert i Vårt Lands papiravis onsdag 31. oktober 2018

Bilete: Yui Mok/AP/NTB Scanpix

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt