Verdidebatt

"Bare" retorikk?

Sylvi Listhaug er ute med ny bok. Hvordan forholder Siv Jensen seg egentlig til Listhaug? Presenterer Listhaug FrP-politikk i det hun skriver? Hva tenker statsministeren om denne personen som holdt på å felle hennes regjering og som nå deler freidig sine betraktninger fra sin tid som minister? Hva tenker den delen av KrF som ønsker seg inn i nåværende regjering og som forsøker å begrense Listhaug-og FrP-kritikken ved å si at dette "bare" dreier seg om retorikk? Vi mangler svar.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

To høyrepopulistiske bøker er blitt publisert på kort tid. Sylvi Listhaug og Per Sandberg har fortalt om seg og sitt liv og om andres bedrøvelighet.

Oppmerksomheten rundt bøkene har druknet i fokuset på Kristelig Folkepartis veivalg. Noen opposisjonspolitikere har vært på banen, som for eksempel Jonas Gahr Støre i duell med Listhaug i «Politisk kvarter».  Men hva mener Fremskrittspartiet selv om bokutgivelsene? I hvilken grad representerer Listhaug og Sandberg partiets syn på ting og tang? Mens Sandberg– foreløpig – har beveget seg ut i politikkens periferi, er Listhaug fortsatt omgitt av medienes blitzlamper. Etter å ha forlatt regjeringen etter en lite troverdig Kanossagang i Stortinget, er hun godt plassert som partiets nestleder og av mange regnet som partiets dronning den dag Siv Jensen melder sin avgang. Listhaug bagatelliserer det faktum at regjeringen – på grunn av henne - stod overfor et mistillitsforslag som kunne felt regjeringen Solberg. I etterkant av bokutgivelsen har hun også bidratt til å så berettiget tvil om at hennes unnskyldning var oppriktig ment. For en gangs skyld er det andre enn høyrepopulister som kjenner på behov for å snakke om Fake News.

Mens Sandberg utviste stor naivitet overfor regimet i Iran, uforsiktighet i forhold til landets sikkerhetsrutiner og dobbeltmoral i forhold til sine tidligere krasse uttalelser om innvandrere, har Listhaug vært en stor utfordring for regjeringen. Hun har vist manglende respekt for Stortinget og vært en belastning for landets omdømme. Måten hun har forsøplet det offentlige ordskifte på, er ikke god musikk for foreldre som ønsker å oppdra sine barn til anstendighet og respekt for annerledes tenkende og troende. Og dette med korset godt synlig. I møte med Støre var hun opptatt av at man nå måtte begynne å snakke politikk. «Any time», sa Jonas, vel vitende om at hennes støynivå og opptreden nettopp har trukket folks oppmerksomhet vekk fra politikk til fordel for fokus på Listhaug selv. Meg selv, meg selv, meg selv, ser ut til å være hennes politiske livs mantra.

Både FrP og statsministeren har vært tause i etterkant av bokutgivelsene. Helt tause. Vil Erna fortsatt nøye seg med en lavmælt bemerkning om at dette var i overkant sterke formuleringer, eller vil hun si hva hun faktisk mener? Eller er hun ikke kritisk i det hele tatt? Den delen av KrF som nå ønsker KrF inn i dagens regjering, vil heller ikke si så mye hva de mener om FrP og Listhaug. Mens de demoniserer Jonas, bagatelliserer de Sylvi. –Dette er «bare retorikk», blir det sagt.

Jeg undres på hva man legger i uttrykket «bare». Etter å ha undervist i kommunikasjon i mange år vet jeg meget godt at ord og mening ikke kan skilles. De forholder seg til hverandre. Ord betyr faktisk noe. Skal vi oppdras til å tro at når noen sier noe til oss, så skal vi ikke tro på det folk sier?  Er ikke det å ta folk på ordet, en naturlig konsekvens av vår respekt for våre medmennesker? Hvis vi ikke skal kunne vurdere det folk sier og møte deres synspunkter med anerkjennelse eller konfrontasjon, hvilket ordskifte har vi da? Dersom Listhaug gir inntrykk av at hennes ord bare er virkemidler og står i veien for det hun «egentlig» mener, og at hun hele veien blir misforstått, hvorfor snakker hun ikke da med ord som gjør at vi respekterer henne og faktisk forstår henne? Når hun presenterer sitt budskap og parallelt med dette tråkker på andre, får ordene en ekstra kraft.

Knut Arild Hareide har vært en av Sylvi Listhaugs mange skyteskiver. Det er ikke småtteri hvilke karakteristikker og ord hun har brukt, mest om ham, men også om hans parti.  Hareides partifeller som nå bagatelliserer denne skittentøyvasken som har pågått i årevis, ber Hareide om å svelge mer enn én kamel.  Partilederen fra Bømlo er for lengst trøtt av kamelkjøtt! Han vil ha noe annet! I virkeligheten tar de ikke sin partileder på alvor når de forventer at han skal gløde for en regjering med FrP, Listhaug og deres kumpaner. FrP hadde en gang sitt «Dolkesjø». Ofrer Krf sin partileder for Listhaug, bidrar partiet ikke bare til bagatellisering av det totalt uakseptable i norsk politikk og ordskifte, men de dolker sin egen leder i ryggen. Kristelig Dolkeparti, kan bli sluttresultatet av dette. Det er godgrunn til å besinne seg mens det fortsatt er tid.

Jeg har ikke hørt en eneste KrF-er snakke stygt om Erna Solberg, heller ikke Knut Arild Hareide selv har gjort det.  At Hareide foran valget ønsket henne som partiets statsministerkandidat, er fortsatt sant. For KrF del står ikke valget mellom Erna og Jonas eller mellom rødt og blått. Destørste utfordringene i dagens norske politiske landskap handler ikke om forskjellene mellom Høyre og Arbeiderpartiet. Det visste også Jon Lilletun i sin tid da han faktisk drømte om en regjering hvor både Høyre og Arbeiderpartiet var med. Utfordringen i norsk politikk i dag handler blant annet hvordan man skal forholde seg fløypartiene, Frp, SV og Rødt. Sistnevnte ønsker ingen å samarbeide med; så de kan vi glemme. Man kan si mye om SV, men SV er i hvert fall forutsigbare og anstendige i sin opptreden. KrF har også flere hjertesaker til felles med SV. Det har KrF også med FrP, men partiet er med sin retorikk og opptreden en høyrepopulistisk drivkraft i landet vårt som det er viktig å se opp for. Høyrepopulismen er etter min mening den farligste ideologi i Europa i dag. At det samme er tilfelle i Trumps USA trenger man ikke stor fantasi for å skjønne at jeg mener. Det spilles på massene, på følelser og stemninger, og hatretorikken ledsages av «lik og del».  Jeg tror det er på tide at folk skjønner at begeret er fullt. Om det skulle klirre i kopper og asjetter på bedehus og i frimenigheter langs kysten, får det bare våge seg: Nok er nok! Det mente også Han som en gang skapte dårlig stemning ved å endevende pengevekslernes bord.

Mens de nye rundene rundt Listhaug pågår er Siv Jensen taus. Erna Solberg er også taus. Og deler av KrF er taus. FrP klager ofte på Fake News og ubalansert presse. Til dette vil jeg si at norske pressefolk er stort sett usedvanlig ordentlige. Noen ganger for ordentlige. Vi har ikke for mye kritisk journalistikk. Både FrP og Høyre skal være glad for at ingen politikere har falt så dypt at de har slått politisk mynt på Keshvari-saken i disse dager. Selv om det handler om alvorlig økonomisk utroskap, har opinionen respekt for at dette er en personlig tragedie som skal behandles med varsomhet og som ingen andre enn de involverte parter skal rydde opp i. Ingen har vært fristet til å spre møkk og skitt. Det har ikke vært noen oppslag med anbefalinger av typen «lik og del». Det sier noe om den generelle anstendighet blant de fleste politikere, ja, blant norsk presse.

Mens Erna er taus i forhold til Listhaug, var hun det ikke i forhold til Hareide, som omtales som udemokratisk og maktsyk. Forstå det den som kan. I mellomtiden forbereder deler av KrF sitt «Dolkesjø».

Denne artikkelen ble først publisert på: https://hgravaas.blogspot.com/

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt