Listhaugs angrep på kirken

Sylvi Listhaugs bok «Der andre tier» byr på spenstige historier og en svært selektiv historiefortelling. Nestlederen i regjeringspartiet påstår at «mange er bekymret over den retningen som KrF tar» og at vårt parti ikke forvarer norske verdier. Slik hun ser det er norske verdier å beskytte det norske i møte med det unorske.  Jeg mener at kristne verdier forplikter og ikke har farge.  Man skal møte mennesker med åpenhet og respekt.  Det å stå opp for verdens fattige og forfulgte er forankret i ansvaret for vår neste. Kampen mot fattigdom, både globalt og i Norge er for alvorlig til å velges bort.

Listhaug forstår ikke kristen sosialetikk

De kristne verdiene som Norge er bygd på, kom ikke av seg selv. Verdiene ble faktisk i stor grad importert fra utlandet. Det var ikke noen glupe nordmenn som av seg selv fant ut at å sette ut barn på skogen, eller at slaveriet og blodhevn mellom familier burde oppheves. De kristne verdiene om nestekjærlighet og menneskeverd ble importert fra Midtøsten. Samtidig er ikke nestlederen særlig glad for at kirken bryr seg i samfunnet. Listhaug mener at «kirken råtner på rot» ved at den «driver med politikk i stedet for å forkynne en kristen tro». Hun kan svært lite om kristen sosialetikk. Helt siden munken Thomas Aquinas på 1200-tallet snakket om naturretten, - hvert menneskets egenverdi - har kirken alltid stått opp for de svakeste. Man kan se en tydelig linje fra Aquinas' arbeid til menneskerettighetene i FN, der det slås fast at alle mennesker har uendelig verdi og er født frie og like.

Kvoteflyktninger og pengepredikanten

Listhaug siterer preses Helga Byfuglien i Den Norske Kirke: «Dersom vi som kirke ikke står opp for flyktningene, tar vi ikke vår oppgave som kirke, og Jesu budskap, på alvor». Hvis ikke dette er et tydelig religiøst budskap, så vet ikke jeg. Dette mener Listhaug er et rent politisk budskap som kirken ikke skal mene noe om. Det blir rart. Kirken skal være en stemme i tiden, og må være det hvis den skal oppleves relevant for vanlige mennesker. Så kan man absolutt diskutere antall kvoteflyktning Norge skal ta imot fra år til år, men at Listhaug vil at kirken skal tie, blir for meg uforståelig. Kirken skal alltid utfordre befolkningen og gi oss en høyere himmel over livet. Det er også rart å lese at ledende biskoper og prester utgjør et større problem en Visjon Norge og predikant  Jan Hanvold, som utnytter mange kristne i en svært sårbar situasjon, noe blant annet NRK har dokumentert i Brennpunkt-episoden «Pengepredikanten».

Forkjærlighet for polarisering 

Et annet spenstig poeng er Listhaugs forkjærlighet for Barry Goldwater. Goldwater kan være ukjent for mange nordmenn, men har påvirket amerikansk politikk i mer enn 50 år.  Goldwater tapte presidentvalget i USA i 1964, med ganske klar margin mot Lyndon B. Johnson. Allikevel var hans valgkamp med på å trekke det republikanske partiet langt til høyre. Han fremførte en ny og mye mer polariserende retorikk, som vi fortsatt ser konsekvenser av i dag. Samarbeid på tvers av partiene skjer ikke lenger i USA. Derfor er det interessant hvordan Listhaug påpeker likheten mellom Goldwater og Carl I. Hagen. Dersom det norske politiske samfunnet utvikler seg som det amerikanske går vi en dyster fremtid i møte. Det er langt fra Goldwater til Jon Lilletuns inkluderende «et godt budsjett har blitt enda bedre» etter at sentrumsregjeringen gjorde tre budsjettavtaler med Ap. Listhaug skriver videre om retorikken til Frp: «det advares ofte om en polarisering av samfunnsdebatten, og det påstås at dette er noe nytt. Det er jeg uenig i». Her må jeg gi Listhaug rett. Frp har i mange tiår drevet med stigmatisering av sårbare som  innvandrere, samer og alenemødre Men forskjellen nå er at de sitter i regjering. Forskjellen nå er den reelle makten ved at Listhaug sitter som nestleder og kronprinsesse for et regjeringsparti. Det sistnevnte kan og bør KrF gjøre noe med.