Verdidebatt

Fargene i kristelig politikk

Kristelig politikk har farge, og KrF skal snart bestemme seg for om deres kristelige politikk er mer rød enn blå eller omvendt. Jeg oppfatter at kristelig politikk er fargerik, men at mørkeblå og brun ikke er en del av dette spekteret.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Er politikk noe kristendommen ikke befatter seg med? Trygve Slagsvold Vedum er en av mange som viser til "gi keiseren hva keiserens er og Gud hva Guds er", når han forfekter synet om at politikk og kristendom ikke bør blandes sammen. Men  argumentet er ulogisk. Riktignok går ikke verdens siste keiser, Akhito fra Japan, av før 30. april 2019, men i Norge fikk vi demokratisk statsforvaltning i 1814. Gjennom dagens demokrati deler vi på å være keiser: Vi stemmer over hvor mye skatt vi skal ta inn, hva vi skal bruke skatten på, og vi eier sammen statens eiendommer. 

Paulus skrev at "Enhver skal være lydig mot de myndigheter han har over seg. For det finnes ingen myndigheter som ikke er fra Gud, og de som finnes, er innsatt av Gud". Jeg kan forestille meg at kristne i Tyskland som tok dette bokstavelig, og fikk ordre om å delta i Holocaust, fikk et dilemma. Nei, i den grad myndighetene i Norge er innsatt av Gud, så er det med hjelp av stemmeberettigede velgere. Kristne bør derfor ta sitt ansvar og finne ut hvem Gud ville innsatt, før de stemmer. 

Jeg er ingen teolog, men oppfatter at Jesus brukte mesteparten av livet sitt på å fortelle og vise mennesker i sin samtid om moral og hvordan man burde leve. Han forventet at de som hadde ressurser til det brukte livene konstruktivt, og fortalte hvordan de kunne gjøre det. Han forventet at man ikke kastet bort tid på mammon, skriftlærd-het og fordømmelse. Han oppfordret dem til å ta vare på trengende, og forsikret de som var lengst nede om at de sto først i køen til herligheten. Han forklarte så vidt jeg vet aldri noe om at vi under avstemninger som gjaldt fellesskapet eller valg av ledere burde følge andre leveregler. Korriger meg hvis jeg tar feil.

Nestekjærlighet er en nøkkel i kristendommen og dermed i "kristelig politikk", men det er lettere å argumentere for hva som ikke er kristelig: Hva er "mammon" om ikke markedsstyret som har ført til overforbruk og klimaendringer, og hva er er forskjellen på erke-konservativisme om ikke moderne skriftlærde? - Disse som fordømmer medmennesker med andre legninger og fra andre kulturer. Politikk som benekter vitenskap om klimaendringer, eller evolusjon fordi det ikke er omtalt i Bibelen, er farlig, om ikke ondskap: Hvis man ikke tror at man bidrar til menneskeskapte klimaendringer, har man god samvittighet for hva man bidrar til av elendighet. Motsetningen er grønn politikk.

Rød politikk har åpenbart fokus på nestekjærlighet, men det spørs om valget mellom sosialliberalisme og konservatisme kan foretas ved hjelp av kristendom. En tilhenger av Rødt vil kunne hevde at planøkonomi er kristelig kronmotargument mot Mammon, men det er jo grenser for hva en flertallsvalgt keiser bør berøve av mindretallets frihet.

Brun politikk kan ha snev av både rødt og blått. Jeg definerer "brunt" som nasjonalistisk, diktatorisk og undertrykkende. Hvis kristelig politikk er mørkeblå eller brun, så er jeg ikke kristelig.

For den kristne velgeren bør valget handle om å finne en "keiser" som våger å bære korset også, og som man tror har lest kartet riktig, slik at han ikke går av veien og bærer korset utfor stupet. For KrF bør en viktig vurdering nå være å finne ut hvem som mest troverdig er interessert i å bære korset sammen med KrF.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt