Vår nye jord

Kan det være at kristne er mindre opptatt av klima og ødeleggelse av naturen fordi vi venter at Gud skal ordne opp ved å skape en ny himmel og ny jord? Lørdag stilte Vårt Land dette spørsmålet i en bredt anlagt reportasje. Noen mener at kristendommen er en årsak til miljø-ødeleggelsene fordi menneskenes frelse settes i sentrum og naturen ikke tilkjennes egenverdi.

Først ble jeg forundret over at slike forestillinger finnes. Men jeg hadde dem jo selv en gang i tiden. Inntil jeg for tretti år siden leste en bok som snudde opp ned på dem.

Endetiden. Visst skal jorden bli ny, het boken, og den var skrevet av biskop Erling Utnem. Han hadde vært rektor ved praktisk-teologisk seminar på Menighetsfakultetet og lærer ved Misjonshøgskolen i Stavanger og var en av grunnleggerne av den teologisk konservative Lausannebevegelsen – altså ikke en radikaler i kirkens ytterkanter.

Endetiden var hva biskopen skrev om – et tema som prestene stort sett hadde overlatt til predikanter som kunne slå fast hva som skulle skje i de siste tider. Jeg hadde vært fascinert av slike utlegninger. Men de hadde gitt meg som politisk engasjert menneske et problem: Hvorfor skulle vi arbeide for en bedre verden, dersom verden skal gå under? Hvorfor ta vare på skaperverket, når det likevel skal forgå?

Guds rike. Utnem lærte meg at Bibelens endetidsbudskap handler om at Guds rike skal bryte gjennom i denne verden. Ut fra både Det gamle og Det nye testamentes beskrivelse av gudsriket gjorde han det klart at Guds plan ikke er å ødelegge jorda for så å bringe de frelste til en helt ny jord et annet sted.

Gud vil ikke som Elon Musk og Stephen Hawking gi menneskene en ny framtid på en annen planet, mens vi etterlater oss en ødelagt jord. Bibelen sier at skapningen sukker og lengter etter at Gud skal forløse den, ikke at han skal ødelegge den.

«Vi ser fram til en forløsning sammen med det skapte. Guds ord vil låse oss fast til ansvarsbevissthet for det skapte», skriver Utnem.

Han forankrer ikke vårt ansvar for skaperverket bare i forvalteransvaret i skapelsesberetningen, men i selve kjernen i kristentroen: Forventningen om frelse og forløsning når den oppstandne Jesus kommer tilbake.

«Det skaper noe av en revolusjon i mange kristnes liv fra den dag det går opp for dem at den jord de lever på, er deres evige eie i Kristus. Kirkens Herre er fornyeren av jorden. Han bereder sitt folk et evig hjem i den verden som er skapt ved ham og til ham», konkluderte biskopen for tretti år siden. Fortsatt gjenstår nok den revolusjonen.

Håpets teolog. For noen uker siden møtte noen av oss Jürgen Moltmann her i Oslo. Han er kjent som håpets teolog, og det han sier, ligner svært mye på Utnems tanker.

«Når vi ber om at Den hellige ånd skal komme til oss, inn i våre hjerter, vårt samfunn og til vår jord, ønsker vi ikke å flykte til himmelen eller å bli rykket over i en annen verden», skriver han i boken The source of Life fra 1997.

Moltmann knytter håpet ikke bare til påskens budskap om frelse og forløsning, men også til pinsens budskap om nytt liv. Han kaller det «den skapende Ånds økologi».

Det er Guds ånd som er opphavet til alt liv, og uten Guds ånd faller livet fra hverandre og dør. Den hellige ånd gjennomsyrer alt liv, sier Moltmann.

«Når vi mister det av syne, røver vi fra naturen dens guddommelige mysterium og overleverer den til å miste sin hellighet gjennom sekularisering», skriver han.

Kosmosorientert. Denne avsakraliseringen av naturen viser seg også når vi snakker om naturen som «miljøet» eller advarer mot «miljø-ødeleggelser», mener Moltmann. For når vi bruker dette begrepet, avslører det at vi ser på naturen som menneskenes miljø, og at det er for vår egen skyld vi skal respektere naturen.

«Desakraliseringen av naturen fører til dens nedvurdering, til at den reduseres til menneskenes miljø», skriver han.

Som kristne håper vi ikke bare på menneskehetens frelse, men på hele skaperverkets forløsning. Kristendommen er ikke antroposentrisk, men kosmosorientert, mener Moltmann, og knytter det til Jesu oppstandelse.

«Med Kristi gjenfødelse fra døden til evig liv forventer vi en gjenfødelse av hele kosmos», skriver han. Vi feirer søndagen til minne om oppstandelsen. Moltmann påpeker at den tidlige kirken kalte søndagen for ukens åttende dag, det vil si den første dagen i den nye skapelsen. Det er hva kirken venter 
på.

Inspirasjon. «Siden kirken er kosmosorientert, er jordens økologiske krise kirkens krise», sier Moltmann. Å vente på en ny jord, er derfor en inspirasjon til å gjøre det vi kan for å redde den jorden vi har.