John Eivind Marstad

Rutebilsjåfør
5

KrF’s veivalg – vingling i sentrum?

Når Knut Arild Hareide vil velge samarbeidspartner ut fra hvem som har felles mål på ulike samfunnsområder, står han i fare for å bomme på hovedmålet om et kristendemokratisk samfunn. Det er i realiteten i liten grad målene som skiller politikk. Det er virkemidlene for å nå målene som er interessante.

Publisert: 18. okt 2018

Når Kristelig folkeparti ble dannet var hovedmotivet å få kristne politikere inn i politikken. Politikere som skulle motarbeide avkristningen og sørge for at kirka fikk gode vilkår, kristendommen fortsatt skulle ha en sentral plass i skolen og et lovverk preget av kristen moral. Hvilket politisk syn den enkelte ellers hadde var underordnet.

Med en valgordning der muligheten for personvalg er borte og partiet søker politisk makt i regjering, kreves det av partiet et langt bredere politisk program. Dette har vært og er partiets dilemma. Man har endt opp med et felles minste multiplum av politiske oppfatninger og definerer seg som et sentrumsparti.  Dette gjør imidlertid partiet konturløst og uklart for mange velgere. Man spør seg derfor: Hva skal vi med Kristelig folkeparti?

Flere har beflittet seg på å understreke at man ikke er borgerlig, men heller ikke sosialistisk. Hva er man da? Er sentrum midt mellom konservatisme og radikalisme, mellom markedsøkonomi og planøkonomi, mellom kollektivisme og liberalisme. Det finnes grader av eksempelvis markedsøkonomi og planøkonomi, men jeg vil hevde at det finnes ikke noe midt i mellom. Det er to ulike utgangspunkt for tenkning om økonomisk politikk.

Mange har derfor sett med forventning på den ideologiske avklaringen av eget ståsted og framtidig retning som har foregått siden forrige valg.

Når partilederen nå gir uttrykk for at man bør søke samarbeid med andre partier som har sammenfallende mål med Kristelig folkeparti, er det en tilforlatelig tanke.  Imidlertid er det i realiteten i liten grad målene som skiller politikk. De fleste politikere fra alle partier ønsker jo at alle skal ha det bra, lav arbeidsledighet, god velferd for alle, ikke forurensning og at vi skal leve i fred og fordragelighet med omverden der alle bør ha det like bra som oss. Man bruker litt ulike ord og vekting i retorikken.  Det er ikke målene, men midlene som skiller politikken. Det hjelper lite å ha felles mål hvis ikke kart og kompass er riktig og brukes med forstand.

Forvalteransvar, menneskeverd og nestekjærlighet fremheves som sentrale for Kristelig folkepartis politikk. Dette sier imidlertid lite uten atskillig mer konkret innholdsbestemmelse.  Som individer og familier har vi klare holdepunkt i Jesu lære om hva som forventes av oss og hva nestekjærlighet betyr: Vi skal dele med hverandre («yte etter evne og motta etter behov»), vende det andre kinnet til og være gjestfrie. Som norm for politikk og samfunnsstyring derimot kan slike prinsipp lede til resultater de færreste ønsker.

Individuell moral og felles verdier er utvilsomt viktig for et velfungerende samfunn. Våre vestlige demokratier forutsetter tillit og noenlunde felles normer for rett og galt. Her har Kristelig folkeparti fortsatt sin primære berettigelse: Å arbeide for at kristen forkynnelse og undervisning får gode rammevilkår og at kristne normer holdes i hevd.

Når det politiske perspektivet skal utvides ut over dette, trengs en ideologisk opprydding i spørsmål knyttet til omfang, mål og grenser for statlig styring og markedets rolle og rammevilkår.

Når partilederen ønsker å dreie partiet i sosialistisk retning, kan det godt hende at det vil gi økt oppslutning. Det er et tydelig retningsvalg og mange toneangivende kristne henter heller politisk inspirasjon fra sosialistisk tenkning heller enn fra moralfilosofen Adam Smith og markedsliberalismen.

Det er imidlertid ikke på sosialistisk side tyngdepunktet blant Kristelig folkeparti sine velgere tradisjonelt har ligget. Professor Sigbjørn Sødals undersøkelse av velgerbevegelser gjennom de siste 40 år (Samfunnsøkonomen nr 3/2018) viser langt sterkere slektskap mellom Kristelig folkeparti og partiene på borgerlig side, inkludert Fremskrittspartiet, enn mot sosialistisk side.

Å skifte side vil derfor for mange av oss bidra ytterligere til å skape inntrykk av et vingleparti.  Å felle den sittende regjeringen og sende nasjonen ut i regjeringskrise, fordi man sliter på gallupen, fremstår som direkte uanstendig. I anstendighetens navn får man gjøre det man sa i forrige valgkamp og etter valget, ikke gå inn i noen regjering. Så kan man evaluere hvor klokt det var og gjøre et tydelig linjevalg før neste valg. Uansett vil partiet gjøre klokt i å foreta en ideologisk opprydding og fremstå med en klarere politikk for ansvarlig virkemiddelbruk. Målene kjenner vi.

3 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Mette Solveig Müller

57 innlegg  4939 kommentarer

Hypermoralisme

Publisert over 2 år siden
John Eivind Marstad. Gå til den siterte teksten.
Når Knut Arild Hareide vil velge samarbeidspartner ut fra hvem som har felles mål på ulike samfunnsområder, står han i fare for å bomme på hovedmålet om et kristendemokratisk samfunn.

Tyske Alexander Grau kom i fjor ut med en filosofisk bok, som vil bli oversatt til norsk før jul. - Den heter: "Hypermoralisme"

Jeg tror denne boken vil kunne gi en god forklaring på Hareides veivalg i vår samtid.  

    Link til innholdet her:


1 liker  
Kommentar #2

Otto Strand

14 innlegg  140 kommentarer

Kristendemokratiet

Publisert over 2 år siden

Marstad skriver: "Flere har beflittet seg på å understreke at man ikke er borgerlig, men heller ikke sosialistisk. Hva er man da? Er sentrum midt mellom konservatisme og radikalisme, mellom markedsøkonomi og planøkonomi, mellom kollektivisme og liberalisme. Det finnes grader av eksempelvis markedsøkonomi og planøkonomi, men jeg vil hevde at det finnes ikke noe midt i mellom. Det er to ulike utgangspunkt for tenkning om økonomisk politikk."

Kristendemokratiet er en egen ideologi, ingen underavdeling av borgerlig ideologi, og ikke noe bare "midt i mellom" andre. Her er et forsøk på å fremstille kristendemokratiet i et nøtteskall:

KRISTENDEMOKRATISK MANIFEST

VISJON
Demokratiske samfunn bygd på kristen-etiske verdier.

- lokalsamfunn med arbeid, trygghet og omsorg 
- nasjoner med frihet, likhet og demokrati
- et verdenssamfunn med fred, samarbeid og rettferd 

BASIS OG INSPIRASJON
Bibelen og kristne tradisjoner er basis og inspirasjonskilder.

NATURRETT
Det finnes noen naturlige rettigheter og plikter som gjelder alle mennesker under alle forhold. Mennesket er i stand til å erkjenne dette og til å skille mellom rett og galt. 

VERDIORIENTERING
Mennesker og verdier er viktigere enn systemer og materielle forhold.

GRUNNVERDIER
Menneskeverd
Hvert menneske har en uendelig verdi, med ukrenkelig menneskeverd og umistelige menneskerettigheter, fra unnfangelse til død.

Nestekjærlighet
Nestekjærlighet er omsorg og tjeneste for andre mennesker.

Forvalteransvar
Jorda tilhører alle. Vi har ansvar for å ta vare på skaperverket, forvalte de økonomiske ressursene rettferdig og røkte kulturarven. 

GRUNNPRINSIPPER
Et helhetlig menneskesyn (personalisme)
Mennesket er både et unikt individ og et sosialt vesen som utvikler seg gjennom relasjoner med andre. Det består av kropp og sjel og har både materielle og åndelige behov. Mennesket er et engasjert vesen som kan forme sitt liv, og har samvittighet så det kan gjøre etiske valg. Det er ufullkomment og står i en kamp mellom godt og ondt. Alle mennesker er likeverdige, uavhengig av rase, kjønn, alder, tro, seksuell legning, helsetilstand og ressurser.

Frihet og ansvar
Mennesker må ha frihet til å gjøre valg for sine liv, og samtidig ta ansvar for sine valg. Innbyggerne skal ha ytringsfrihet, trosfrihet og organisasjonsfrihet. Organisasjoner og institusjoner må ha frihet til selv å bestemme mål, oppgaver og arbeidsformer, og de har ansvar for at det skjer innenfor rammen av landets lover.

Rettigheter og plikter
Retten til liv er grunnleggende, andre rettigheter er personlig sikkerhet, rett til mat, bolig, helsetjenester, et trygt miljø, likhet for loven, utdannelse, arbeid og rett til å delta i styringa av samfunnet. Barn skal, så langt det er mulig, ha rett til å kjenne sine foreldre og få omsorg fra dem. Alle mennesker har plikt til å følge landets lover, til å bidra til å bygge samfunnet og til at andre får oppfylt sine rettigheter.

Fellesskap og mangfold
Familien er det grunnleggende fellesskapet, og den beste rammen for barns oppvekst er ekteskapet mellom mann og kvinne. Etterhvert kommer mange andre fellesskap, lag og organisasjoner i arbeid og fritid. Disse fellesskapene, sivilsamfunnet, må få muligheter til å fungere godt. Sammen med næringslivet og offentlige myndigheter og institusjoner utgjør de mangfoldet i samfunnet.

Fredsarbeid
Fred er en betingelse for at et samfunn kan fungere godt for innbyggerne. Det er derfor en grunnleggende oppgave å arbeide for at konflikter løses på fredelig vis. Forestillinger om “fullkomne” og “rene” samfunn må motarbeides. Internasjonalt samarbeid må ta sikte på rettferdig fordeling av oppgaver og ansvar.

Solidaritet og rettferdig økonomi
Solidaritet er å arbeide for rettferdige forhold for alle, spesielt for grupper og personer som ikke har like gode muligheter som andre, både i vårt land og i verdenssamfunnet. Hvert menneske bør ha muligheter til å få sin rettferdige andel av verdens ressurser. Dette oppnås best gjennom en sosial markedsøkonomi.

Myndighetenes oppgaver
Myndighetene skal tjene folket ved å sikre fred og rettferdighet i samfunnet og legge til rette for gode levekår for alle innbyggere. De skal verne ytringsfrihet, trosfrihet og organisasjonsfrihet. Myndighetene skal legge til rette for skapende krefter og lage rammer for forvaltningen av landets ressurser til beste for innbyggerne og det internasjonale samfunn. De skal ta seg av oppgaver som ikke kan løses av enkeltpersoner, institusjoner og organisasjoner.

Folkestyre
Styring av lokalsamfunn, regioner og nasjoner må bygge på demokratisk vedtatte lover. Det må være almen stemmerett ved valg til representative organer, og regler som også ivaretar mindretallets interesser. Valgene må være frie og hemmelige. Det må være en maktfordeling mellom den lovgivende, den utøvende og den dømmende makt, og domstolene må være uavhengige. Overnasjonal styring må reguleres gjennom politiske avtaler.

Nærhet og maktbygging nedenfra (subsidiaritetsprinsippet)
Beslutningsmyndighet og makt skal legges så nært dem det gjelder som mulig. Myndighet og makt kan avgis nedenfra og oppover i samfunnet hvis de mindre enhetene har vansker med å løse oppgaver og det finnes bedre løsninger på et høyere nivå. De høyere nivåene skal støtte de lavere.

Bærekraftig forvaltning
Vi har jorda til låns og må forvalte den godt. Det vil si at vi skal overlevere den i minst like god stand til neste generasjon som da vi overtok den. Kulturell arv og tradisjoner må foredles og videreutvikles.

FORHOLDET TIL ANDRE IDEOLOGIER
Kristendemokratiet legger mest vekt på mennesker og ikke-materielle verdier, og mindre på systemer og materielle verdier. Det hevder at mennesket er uendelig verdifullt og realiserer seg gjennom samspill med andre, dette til forskjell fra både individualisme og kollektivisme. Kristendemokratiet mener at makten skal bygges nedenfra og at myndighetene skal støtte fellesskapene i sivilsamfunnet, mens sosialisme/sosialdemokrati vil ha omfattende offentlig styring og konservatisme/liberalisme vil ha lite styring. Vi arbeider for demokrati som styreform, og avviser totalitære ideologier som kommunisme, fascisme og nazisme. Vi avviser en forenklet inndeling av politikken i to blokker; en borgerlig liberal/konservativ og en sosialistisk/sosialdemokratisk. Kristendemokratiet representerer en tredje vei; en verdibasert sentrumspolitikk med balanse mellom individ og samfunn.

OPPGAVE
Politikkens oppgave er å tjene innbyggerne. På basis av våre grunnverdier og i tråd med våre grunnprinsipper vil vi som kristendemokrater være med på å bygge samfunnsfellesskap som forener den enkeltes beste med det felles beste.


Kommentar #3

John Eivind Marstad

5 innlegg  7 kommentarer

Kristendemokratiet

Publisert over 2 år siden

Takk for klargjøring av begrepet kristendemokrati! For meg fremstår dette som gode konservative, sosialliberale borgerlige prinsipper. Det blir for meg uklart når man fremstiller dette som en "tredje vei" og vinglete når man kan se for seg regjeringssamarbeid med sosialistiske partier.

Kommentar #4

Otto Strand

14 innlegg  140 kommentarer

Kristendemokratiet er stødig, men omgivelsene skifter

Publisert over 2 år siden

Kristendemokratiet er i slekt med konservative, sosialliberale og borgerlige prinsipper; bevare tradisjoner, individets frihet mm. Men der er også forskjeller. F.eks. står sosialliberale Venstre for fri abort, konservative Høyre for store skattelettelser til de rike, og borgerlige Frp står for en liberalistisk alkoholpolitikk, aktiv dødshjelp og frie merkedskrefter i søndagshandelen. 

Så er det også slik at kristendemokratiet er i slekt med flere sosialdemokratiske prinsipper; vern om de svake, gode ordninger i arbeidslivet mm.

Marstad mener det er vinglete når Hareide nå anbefaler samarbeid til venstre. Jeg vil hevde at KrFs politiske prinsipper er stødige og varige. Men omgivelsene skifter. Et eksempel er at før var Høyre og Frp mot fri abort, nå er de for. På den andre siden har AP vært mot friskoler, men nå har de inngått forlik med KrF, med støtte til de ideelle og kristne friskolene.  Når omgivelsene skifter, må man oppdatere de politiske samarbeids-mulighetene.


Kommentar #5

John Eivind Marstad

5 innlegg  7 kommentarer

Publisert over 2 år siden

Jo, det er et godt poeng å forholde seg til omgivelsene slik de faktisk er, og jeg er enig i at Arbeiderpartiet har blitt mindre sosialistisk og mer borgerlig med årene. Imidlertid bør man primært søke samarbeid der man har størst ideologisk slektskap. Et samarbeid med Arbeiderpartiet trekker også SV og muligens Rødt med på lasset.  Og, hva skulle tilsi et skifte nå?

Når du trekker fram skattepolitikken som et område der Kr.F har mer å hente på sosialistisk side, så er det et eksempel på et område der man må se ut over retorikken, og heller vurdere virkemidlene. Alle ønsker velfungerende offentlige tjenester og velferdsordninger. Spørsmålet er da hvilke virkemidler virker best for å klare å finansiere dette? At skattelette for næringslivet fremstilles som å ta fra de fattige og gi til de rike, blir en karrikatur.

2 liker  
Kommentar #6

Otto Strand

14 innlegg  140 kommentarer

Publisert over 2 år siden

Når det gjelder ideologisk slektskap, er det også likheter mellom kristendemokratiet og sosialdemokratiet, f.eks. er det slektskap mellom nestekjærlighet og solidaritet. Omsorg for svake er også et fellestrekk.

I dagens Storting er det ikke aktuelt at Rødt blir "med på lasset", men ei SP/AP/KrF-regjering må nok snakke med SV. Etter at SV har sittet i regjering, er de blitt mer realitetsorientert enn tidligere. Så vil nok SV tross alt se seg bedre tjent med å bli enig med ei sentrum-venstre-regjering enn at den blåblågrønne regjeringa skal fortsette. I noen saker står SV og KrF nær hverandre; klima, fattigdomsbekjempelse og barnetrygd.

Hva tilsier et skifte nå? Situasjonen i Stortinget der KrF stadig må "reparere" dårlige forslag fra regjeringa. Da er det kanskje bedre å sitte i regjering der man får større muligheter til å fremme egne saker.

I skattepolitikken vil H ha bort all formuesskatt (litt forenklet sagt), mens AP vil beholde eller øke skatten. KrF sier: reduser formuesskatt på arbeidende kapital, men behold den på utbytte til privat bruk. På dette området tror jeg KrF har størst muligheter til å få gehør til venstre.

Kommentar #7

John Eivind Marstad

5 innlegg  7 kommentarer

Publisert rundt 2 år siden

For meg blir omtalen av «nestekjærlighet» noe av det som gjør Kr.f sin politikk uklar. Er det godt og riktig å overføre til statsstyret, normer for hvordan vi skal forholde oss til hverandre som individ? Hvordan er forholdet mellom kristen nestekjærlighet og sosialistisk solidaritetstenkning? Hvor går eventuelt grensen for en kollektiv tvangsmoral (f.eks via skattlegging)  i forhold til de kristendemokratiske prinsipper?

Jeg tenkerat slike spørsmål bør avklares nærmere, både mot Fremskrittspartiet og mot sosialistisk  side,  før man inngår et formelt og varig regjeringssamarbeid.

1 liker  

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere