Oddbjørn Johannessen

192

Bør KrF + AP være sant?

Med utgangspunkt i min grunnposisjon som sosialdemokrat følger jeg med stigende spenning Knut Arild Hareides «misjonsreise» for å overbevise tvilerne om at det nå er rett for KrF å gå mot venstre.

Publisert: 6. okt 2018

Jeg har sans for Hareide. Han er en sympatisk politiker med glimt i øyet, og det står respekt av en politiker som tar sjansen på å legge hele sin politiske framtid i potten ved å være ærlig på det han egentlig mener. Både i talen til landsstyret og i den nyss utkomne boka er han mer opptatt av samfunnsretningen enn av detaljer. Slik sett er det et også et ideologisk utspill han har kommet med, mer enn politisk taktikkeri. Det er i hvert fall nærliggende å oppfatte det slik. Jeg merker meg ellers at han stadig refererer til Jon Lilletun, og det er selvsagt ikke tilfeldig. Lilletun var «innerst inne» sosialdemokrat.

Det er mange skjær i sjøen. Noen av dem er svært synlige, noe de steile frontene i KrF med all tydelighet viser.  Det er imidlertid ikke bare i KrF Hareides utspill er kontroversielt. Også i deler av AP er det skepsis.  At Knut Arild Hareide og Jonas Gahr Støre har god kjemi, har vi visst en stund – og da biskop Halvor Nordhaug nylig samtalte med Støre på Litteraturhuset i Bergen, var det antakelig svært mye av det Støre ga uttrykk for, som Hareide kunne ha signert. I forhold til et mulig regjeringssamarbeid med KrF, vil likevel Støre kunne møte nesten like sterk motstand i sitt parti som Hareide gjør i KrF. Motstanden vil være størst i den delen av AP som er mest skeptisk til økt religiøs innflytelse i politikken.

Selv er jeg «i tvende sinn» i forhold et regjeringssamarbeid mellom KrF og AP. På den ene side ser jeg et tydelig verdifellesskap mellom sosialdemokratisk og kristendemokratisk tenkning når det gjelder områder som rettferdig fordeling, fattigdomsbekjempelse og bistandspolitikk.  Det er et nært slektskap mellom begrepene solidaritet og nestekjærlighet.

KrF har, slik jeg ser det, en viktig rolle å spille i norsk politikk som «lys og salt» (for å tale litt bibelsk) når det gjelder den grunnleggende kampen for menneskeverdet. Ingen andre partier har en så tydelig politikk i forhold til alle de utfordringene utviklingen innen moderne bioteknologi i stadig større grad stiller oss overfor. Ingen andre partier viser samme grad av etisk bevissthet rundt spørsmål som dreier seg om hva et menneske er, og hvor grensene for manipulasjon med det menneskelige bør gå.  Her vil jeg, som sosialdemokrat, ønske en KrF-innflytelse på Arbeiderpartiets politikk velkommen.

På den annen side: KrF er det partiet som tydeligst fronter en religiøs innflytelse på politikken, og da rygger jeg litt tilbake, fordi jeg mener at i et demokrati må staten være sekulær. Her er jeg på linje med SV og Venstre, som mener at de siste endringene i Grunnloven ikke gikk langt nok. Mest problematisk er § 16, som inneholder en underlig selvmotsigelse: «Alle innbyggere i riket har fri religionsutøvelse. Den norske kirke, en evangelisk-luthersk kirke, forblir Norges folkekirke og understøttes som sådan av staten. Nærmere bestemmelser om Kirkens ordning fastsettes ved Lov. Alle tros- og livssynssamfunn skal understøttes på lik linje». Det fastslåtte likebehandlingsprinsippet slås her i hjel av passusen om særbehandling Den norske kirke.  Dessuten inneholder § 4 en håpløs anakronisme som ikke hører hjemme i et moderne demokrati: «Kongen skal alltid bekjenne seg til den evangelisk-lutherske religion». Mange vil også finne den reviderte versjonen av § 2 kontroversiell, der vi kan lese følgende: «Verdigrunnlaget forblir vår kristne og humanistiske arv. Denne grunnlov skal sikre demokratiet, rettsstaten og menneskerettighetene».  Selv synes jeg den er akseptabel. I utgangspunktet slår den fast noe jeg anser som et historisk faktum («vår kristne og humanistiske arv»). Dernest presiseres det hva dette skal bety i praksis – ved at tre stikkord framheves: Demokratiet, rettsstaten og menneskerettighetene. 

Man møter ofte, især fra KrF-hold (men også fra store deler av høyresiden), argumenter om at å fjerne de nevnte paragrafene i Grunnloven, er å «avkristne» landet – eller at man blir stemplet som kristendomsfiendtlig om man foreslår noe slikt.  Til det er å bemerke at store deler av det organiserte frikirke-Norge faktisk også er kritisk til disse diskrimineringsparagrafene. Her er det faktisk et interessefellesskap mellom frikirke-Norge og HEF.  Det handler m.a.o. ikke om kristendomsfiendtlighet, men om prinsipiell tenkning.

Bør så KrF + AP være sant?  Som allerede nevnt: Jeg er i tvil – men kanskje bør tvilen komme forsøket til gode? Politikk er, som vi vet, det muliges kunst.  Kompromisset er politikkens natur.  Spørsmålet er hvilke kameler det til enhver tid er akseptabelt å svelge.

3 liker  
Kommentar #1

Pål Georg Nyhagen

224 innlegg  1811 kommentarer

Det berusende ønsket om makt demper kanskje synet og balanseevnen?

Publisert rundt 3 år siden

Ja, politikken og makten skal selvsagt være sekulær. Dette betyr selvsagt ikke at den er antikristelig  men at den er nøytral i forhold til enhver trosbekjennelse og ethvert livssyn. Sekulære myndigheter er ikke bare passivt nøytrale, men de skal aktivt forsvare alle tros- og livssynsretningers rettigheter og friheter så fremt disse ikke bryter med lovverket. 

Og nei, alle innbyggere i riket har dessverre ikke fri religionsutøvelse. Som du selv viser til fra Grunnlovens § 4: «Kongen skal alltid bekjenne seg til den evangelisk-lutherske religion» Arveberettigede prinser og prinsesser har derimot ingen konkret bekjennelsesplikt. Du verden. Men dersom de skal kunne overta stillingen som regent, må de like vel oppfylle kravet og bli nettopp evangelisk lutherske kristne. En prins eller prinsesse som ved et tronskifte ikke spesifikt bekjenner seg til den evangelisk-lutherske religion, kan med andre ord faktisk ikke bli konge eller dronning i Norge. Uansett hva vedkommende faktisk tror og mener. Et menneskes dypeste eksistensielle identitet blir altså bestemt og definert av de politiske myndigheter (!). Og alt dette uansett vedkommendes menneskelige kvaliteter og kompetanse ellers. Og vi som trodde at kongehuset på alle nivåer representerte alle oss i landet: Nordmenn som er jenter som er glad i jenter, gutter som er glad i gutter, og jenter og gutter som er glad i hverandre. Nordmenn tror på Gud, Allah, Altet og Ingenting?

Tvang til tro er som kjent dårers tale, men når det gjelder kongelige, så er man visst ikke dåre lenger om man like vel stiller seg bak denne tåpelige og meningsløse grunnlovsparagrafen. Man er i det minste blind for de mest selvfølgelige ting hva gjelder de helt grunnleggende rettigheter man i alle andre sammenhenger energisk forsvarer. Denne grunnlovsparagrafen er like feilplassert som den er fullstendig respektløs. Både mot enhver nåværende og fremtidig kongefamilie, som mot alle innbyggere i Norge.

 

Frustrasjoner og sårheten over aldri å bli invitert ut på dansegulvet har en og annen gang ført til raske og rause beslutninger som har medført vonde konsekvenser på sikt:

Det er for de fleste ikke helt ukjent at KrFs status i f.eks. LO er heller lav for ytre det diplomatisk? Viser for øvrig til denne meningsmålingen tatt så sent som ifjor. Det var ennå i den tiden hvor AP håpet på makt uten forstyrrende løs last under dekk. At KrF brått har blitt høyst relevante, spiselige og en nyttig samarbeidspartner for AP og venstresiden på bare ett år (!) virker mer enn besynderlig. Mulig det også her har å gjøre med forventninger til endelig å komme i maktposisjoner mer enn synet på KrF som reelt pregende samarbeidspartner i politikken? Også AUF hadde ifjor for øvrig samme dype skepsis. 

Og angående skjær i sjøen. Man behøver vel ikke være Snåsamann for å påpeke kommende interne uoverenstemmelser og potensielle konflikter, om da KrF ikke faktisk positivt velger å stille seg bak en politikk som går på tvers ev deres egen politiske- og verdimessige identitet?  Man kan jo peke på noen klassiske KrF-saker som Israel, eventuell boikott av sistnevnte stats næringsliv samt opphevelse av kulturelle kontakter, videre ang. friskoler, abortloven, den kjønnsnøytrale ekteskapsloven, reservasjonsrett for fastleger, kontantstøtten, en liberal bioteknologilov og ikke minst ang. politisk innblanding i kirkens indre liv.

 Om lille KrF skal sitte i samme regjering som et dominerende AP, og det på et enda mer radikalt SVs nåde, blir det samme som å gi rattet til en langt større og mektigere motstander gjennom flere tiår. At Knut Arild Hareide m.fl. i KrF selv anser det som sin oppgave å aktivt bidra til denne vingeklippingen og reduseringen av KrF er mildt sagt forbausende. 

3 liker  
Kommentar #2

Rune Tveit

40 innlegg  4109 kommentarer

Staten kan ikke forvalte tro

Publisert rundt 3 år siden

Staten må selvsagt være livssynsnøytral. Staten kan forvalte i forhold til velferdsordninger, fordeling av ressurser og økonomi,  borgerne skal sikres akseptable levekår. Men tro, det kan ingen stat forvalte, heller ikke hvilket livssyn borgerne skal ha. Statens oppgave er å gi borgerne full frihet til å velge livssyn, og egentlig tenker jeg at staten ikke skal lønne prester og de troende bygninger. De må de troende selv kunne gjøre. 

2 liker  
Kommentar #3

Njål Kristiansen

160 innlegg  20651 kommentarer

Publisert rundt 3 år siden
Oddbjørn Johannessen. Gå til den siterte teksten.
Selv er jeg «i tvende sinn» i forhold et regjeringssamarbeid mellom KrF og AP. På den ene side ser jeg et tydelig verdifellesskap mellom sosialdemokratisk og kristendemokratisk tenkning når det gjelder områder som rettferdig fordeling, fattigdomsbekjempelse og bistandspolitikk.  Det er et nært slektskap mellom begrepene solidaritet og nestekjærlighet.

Naturligvis er det likheter. Det vil det alltid være i norsk politikk. Jeg sliter med å forstå at det man forfektet den ene dagen ikke gjelder lenger. Støtten til dagens regjering, støtten til politikken, alt fellesgodset til den siden.... og som neste dag erstattes av støtte til den politikken man har snakket ned og det åpenbart mye mindre fellesgodset på den andre siden. Hareide forsøker å gjøre det samme med SV, Rødt og MDG som han har gjort med Frp. Disse tre partiene deler svært lite av Krfs hjertesaker når det kommer til stykket. Hareide vil bare samarbeide med Sp og Ap. Å ta i de skitne kameratene på venstresiden overlater han til Ap, slik han har overlatt til Høyre å ta i Frp. 

Dette holder ikke for meg. Det henger ikke sammen. Opportunistisk og lite gjennomtenkt. Min første tanke var at det var bra at man endelig fikk en avgjørelse, men så forsto jeg at det har man jo slett ikke. Det vil gå lang tid enda før Krf fremstår som et troverdig parti og samarbeidspartner. Først må hele denne striden løses. Ikke legges bi men løses. Og Krf løser ikke slike konflikter for begge parter har Gud på sin side, vet at han vil ordne opp til sist bare man selv har gjort det rette først, så dette vil aldri ta slutt selv om meningsmålingene skulle gå i minus!

Kommentar #4

Gunnar Søyland

18 innlegg  2558 kommentarer

Politisk karikaturtegning som kunstart er ikke død

Publisert rundt 3 år siden

For politiske karikaturtegninger skal jo provosere?

Flickan från KrF,
han har inga skruplar kvar,
sätter seg i fönsteret,
vinkar åt en Gahr …

https://www.document.no/2018/10/07/du-skal-fa-min-roda-ros/

Kommentar #5

Oddbjørn Johannessen

192 innlegg  13478 kommentarer

Ulike "fortellinger" om KrF

Publisert rundt 3 år siden
Pål Georg Nyhagen. Gå til den siterte teksten.
Om lille KrF skal sitte i samme regjering som et dominerende AP, og det på et enda mer radikalt SVs nåde, blir det samme som å gi rattet til en langt større og mektigere motstander gjennom flere tiår. At Knut Arild Hareide m.fl. i KrF selv anser det som sin oppgave å aktivt bidra til denne vingeklippingen og reduseringen av KrF er mildt sagt forbausende. 

Jeg skal ikke mene så mye om dette, men konstaterer at det finnes ulike "fortellinger" om KrF - noe de siste dagers nokså heftige debatt mellom partiets fløyer taler sitt tydelige språk om.

At det i KrF finnes mange som "innerst inne" er tilnærmet sosialdemokrater, og mange som er mer høyreorienterte, er et faktum - og det er ikke av ny dato. Det har imidlertid aldri vært så tydelig som nå. 

Kommentar #6

Pål Georg Nyhagen

224 innlegg  1811 kommentarer

Enig, Oddbjørn

Publisert rundt 3 år siden

Dog: Om KrF er små i dag, så blir de to sidene i KrF desto mindre på hver sin side av den oppstrekede skillelinjen som partiet nå står med ett ben på hver side av. Enten vil KrF fortsette å være et lite parti på rundt 4%, eller så blir det altså desto verre enda mindre etter hvert. 

Innflytelsen i stortinget styrkes ikke av dét.

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere