Algoritmenes tyranni

Nylig kunne NRK fortelle at den politiske polariseringen i Norge­ ikke ser ut til å øke, etter å ha sammenlignet norske borgeres svar på en rekke spørsmål knyttet til innvandring, integrering, skatt og tiltro til Stortinget - stikk i strid med manges oppfatning. Bruken av ordet «polarisering­» har økt markant i mediene de siste årene.

Det føles sånn. 

NRK-analytiker Iacob Christian Prebensen mener en mulig forklaring på misforholdet er at teknologi og mediebruk endrer offentligheten. Det gjør at det likevel kan føles som at samfunnet blir mer polarisert, fordi:

(1) De som deltar mest i det offentlige, er også dem som mener mest.

(2) Sosiale medier eksponerer uenighet, og prioriterer det som engasjerer.

(3) Kontrære stemmer prioriteres i strømmen av poster i sosiale medier, og fremstår som mer representative enn de egentlig er.

Det er altså ikke så mye holdningene våre som har forandret seg. Men den nye teknologiske infrastrukturen gjør at det føles sånn.

Ekkokammerets dynamikk. 

Disse mulige forklaringene er også grunnen til at så mange bekymrer seg for ekkokamre. Det vil si at offentligheten deles inn i mindre, lukkede rom hvor vi forsterker hverandres holdninger.

Teknologi og sosiale medier bidrar trolig til at disse kamrene beveger seg stadig lengre fra hverandre: Mine sosiale med
ier ligner ikke dine. Filmene og seriene­ Netflix anbefaler meg, er ikke de samme som de anbefaler til deg.

LES OGSÅ: Sterkt og sobert

Da Netflix først kom til Norge, anbefalte strømmetjenesten meg «filmer med en sterk kvinnelig hovedrolle». Nå blir jeg anbefalt serier med minoritetskvinner og skeive i hovedrollen, som kjemper mot strukturelle problemer som kvinneundertrykking og rasisme. Det sier nok først og fremst noe om hvor mange-
fasettert deres brukergruppe er, og at selskapet har fått så god økonomi at de kan tilfredsstille de fleste av dem.

Det betyr også at det blir stadig lettere kun å forholde seg til kulturelle og politiske referanser som en gitt krets forstår. Det fins mange fordeler ved mer mangfold. Men det samme selskapet har også andre brukergrupper som aldri kommer til å se det samme som meg, og Netflix vil produsere, strømme og markedsføre eget innhold også til dem.

Brett Kavanaugh. 

Om polariseringen i Norge ikke øker, så gjør den det likevel i andre deler av verden. Et konkret eksempel er den pågående etterforskningen og høringen av den innstilte høyesterettsdommeren Brett Kavanaugh for seksuelle overgrep.

Tolkningen av hva som utspiller seg er todelt: I mine kretser sirkulerer ros av det rolige vitnesbyrdet til dr. Ford, ved siden av memer av en sint og gråtende hvit mann. I andre kretser handlet fortellingen om en kvinne som med overlegg ødelegger en manns liv, lenge etter at de påståtte overgrepene fant sted.

Kavanaugh er en 53 år gammel konservativ jurist som få eller ingen demokrater ønsker som høyesterettsdommer; han har god tid på seg til å gjøre mye skade, og inkarnerer kort sagt alt metoo­-bevegelsen har slåss imot. Tanken på å se ham som dommer i høyesterett i flere tiår framover, provoserer med god grunn mange. Meg òg.

LES OGSÅ: Høyt spill om sannheten

Fortrenger nyansene. 

Likevel bekymrer det meg at det aller meste av omtalen jeg blir eksponert for bekrefter den holdningen jeg allerede har. Mange har gode grunner til å finne styrke i sitt egne ekkokammer, jeg kritiserer ikke lukkede diskusjonsgrupper her. Men jeg lurer på om de stadig mer spesialiserte og brukerstyrte referanserammene våre også fortrenger nyanser i samfunnsdebatten – uansett om polariseringen i Norge er reell eller ei.

Aller mest er det en påminnelse om at vi trenger noen felles formidlingskanaler. Da er det et tankekors at NRK denne høsten kutter stillinger i dokumentar og samfunn og overfører dem til sportsavdelingen. Jeg håper statskanalen tar ansvar for å lufte ut ekkokamrene ved å levere stoff som kan gi en felles referanseramme til alle.

Trykket i Vårt Land 4. oktober 2018 i spalten Tendenser.