Felles kjøreregler

Det snakkes om splittelse i KrF. Jeg tror vi som var til stede på landsstyremøtet opplever det litt annerledes. Der var stemningen preget av respekt og vilje til å kjøre en prosess som gjør at vi kommer mest mulig samlet ut i andre enden. Det håper og tror jeg vi skal klare.

Ikke alle var enig i Knut Arilds anbefaling rundt samarbeid. Men det var unison støtte til parti­lederens beskrivelse av hva som er KrFs verdier og oppdrag i norsk politikk.

Seg selv i potten. 

Partiet har bedt om og ventet på partilederens råd i samarbeidsdebatten. Fredag kom rådet. Ikke alle tok bølgen for det. Men jeg tror alle opplevde at det var dette Knut Arild genuint mener og at han ut fra sin overbevisning ikke kunne gitt partiet noe annet råd. Han er nok fullstendig klar over at han dermed også la seg selv i potten.

Mediebildet preges av dem som reagerer sterkt og bruker harde ord om partilederen. Min opplevelse er imidlertid at det store flertallet av KrF-erne – enten man er uenige i, usikre på eller enige i konklusjonen – mener fredagens tale viser at KrF har en partileder med integritet. Etter talen fikk Knut Arild like varme klemmer av alle. Forsøk på å påvirke KrFs prosess ved å angripe partilederen eller kalle ham «Judas» tror jeg faller på steingrunn hos de aller fleste.

Jeg tror også mange kjenner på en lettelse over at partiledelsen har lagt et løp for at den lange og utmattende samarbeidsdebatten kan få en avslutning - og at konklusjonen forankres bredest mulig. Partilederen foreslo selv et ekstraordinært landsmøte. Det tror jeg er bra.

For at den videre debatten skal bli bra, tror jeg likevel det er nødvendig at vi er enige om noen felles kjøreregler/premisser for den videre debatten:

1. Ikke glem hva vi er enige om. Like før Knut Arild Hareide gikk på talerstolen, vedtok landsstyret enstemmig uttalelsen «Sammen for et varmere samfunn», som er en oppsummering av KrFs verdier og politiske prosjekt. Det er altså ingen uenighet om hva som er KrFs DNA. Da bør man heller ikke skape et inntrykk av at meningsmotstandere i samarbeidsspørsmålet vil «selge sjela». Det som gjør oss til KrFere er at vi støtte verdier og politikk - ikke hvem vi mener partiet bør søke samarbeid med.

2. Ikke sett folk i båser. De fleste mener at det ikke finnes noen ideelle alternativer i dagens situasjon. De fleste vil se gode argumenter for begge alternativer. De fleste vil kjenne en klump i magen når man bestemmer seg. Da bør man slippe å havne i en «borgerlig» eller «sosialistisk» bås. Det går faktisk an å mene at Høyre er en naturlig samarbeidspartner for KrF og konkludere med et Sp/Ap-samarbeid. Og det går an å være småforelsket i Trygve Magnus Slagsvold Vedum og konkludere med å gå i regjering med Siv Jensen.

3. Bruk argumenter, ikke trusler. «Hvis KrF samarbeider med (…) så melder jeg meg ut / må partilederen gå / kommer partiet til å dø». Dette er en veldig lite konstruktiv måte å debattere på. Og det skremmer mange fra å delta i debatten og si sin mening.

4. Begge standpunkt er legitime. I vedtak etter vedtak har KrF slått fast at «KrF er et kristendemokratisk sentrumsparti» som i prinsippet kan samarbeide til begge sider i det politiske landskapet. Disse vedtakene har hatt bred oppslutning og kan ikke settes til side nå.

5. Begge standpunkt innebærer noe nytt. Det advares mye om «linjeskifter» i debatten, men uansett hva man gjør, vil KrF tre inn i et samarbeid som man tidligere har avvist. Selv om man har gode erfaringer fra samarbeid med Høyre og Venstre, har partiet så langt avvist et samarbeid med Fremskrittspartiet på grunn av stor avstand i verdigrunnlag og politikk. Selv om et samarbeid med Senterpartiet er velprøvd, har man ingen erfaringer med å samarbeide med Ap i regjering.

6. Ingen av standpunktene innebærer at KrF slutter å være et sentrumsparti. Jeg hører knapt noen i den interne debatten som mener at KrF hører til på venstresiden i norsk politikk. På samme måten er det nesten ingen som mener at vi er et høyresideparti. Derimot er det bred oppslutning rundt tanken om at KrF skal være et sentrumsparti. Like lite som Senterpartiet sluttet å være et sentrumsparti da partiet gikk i regjering med Ap og SV, vil KrF slutte å være et sentrumsparti hvis man velger et samarbeid enten til høyre eller venstre. Uenigheten handler om i hvilket samarbeid sentrum får et størst tyngdepunkt.

7. Det er oppsider og nedsider ved begge alternativene. Uansett hva KrF lander på, vil noen bli begeistret og noen bli skuffet. Tydelighet møtes ikke med likegyldighet. Det innebærer muligheter for å vinne nye velgere, men også tape mange som stemmer KrF i dag. Ingen sitter med fasiten på hvordan dette vil slå ut. Derfor er det like usaklig å si at «KrF havner under sperregrensen hvis vi går inn i Solberg-regjeringen» som å si at vi er ferdig i norsk politikk dersom vi samarbeider med Senterpartiet og Arbeiderpartiet.

Trykket i Vårt Land 2. oktober 2018.