Ragnar Skottene

1

Nåde hos Luther - og hos Paulus, uforenlige motsetninger?

Er det nødvendigvis uforenlige motsetninger mellom Paulus og Luther i læren om nåden?

Publisert: 25. sep 2018

Den siste tiden har nåden i kristendommen blitt et tema for debatt. Foranledningen er nyere bibelforsknings «gjenoppdagelse» av det flersidige nådebegrepet i NT: Apostelen Paulus fremstiller nåden ikke bare som grunnlag for menneskets rettferdiggjørelse overfor Gud, men også som ressurs for den kristnes nye liv. Til forskjell fra Paulus skal da Luther angivelig ha forstått nåden ensidig som fundament for den kristnes forhold til Gud. Dette for å sikre at mennesket blir frelst ved troen alene uten gjerninger. Men er dette en sakssvarende forståelse av Luthers teologi? Er det nødvendigvis uforenlige motsetninger mellom Paulus og Luther i dette sentrale lærespørsmålet?

Mot Latomus (1521) er kanskje det skriftet der Luther mest utførlig gjøre rede for sin forståelse av nåden. Han skjelner mellom favor (latin: nåden) og donum (latin: gaven). Nåden er utelukkende Guds, ikke menneskets; ja den er Gud selv i hans ufortjente barmhjertighet mot syndere. Den er en trygg festning til forsvar mot Guds vrede og evig fortapelse. Gaven, som er troen, er også Guds i den forstand at Gud er gavens opphav og kontinuerlige giver. Gaven er en pålitelig festning i kampen mot syndens ødeleggende krefter. Mellom nåden og gaven er det en dynamisk sammenheng: Nåden strekker seg ut over seg selv i det Gud gir seg selv til fellesskap med mennesker. Troen vender seg også ut fra seg selv gjennom menneskets tillitsfulle selvhengivelse til Gud og gjennom troens selvforglemmende tjeneste i verden. Nåden er troens ledsager og medvandrer – så vel oppad overfor Gud som utad i livet.
Denne dynamiske sammenhengen utfoldes i og ved den korsfestede og oppståtte Kristus. I ham står den troende helt og fullt i nåden. Samtidig tar nåden (Kristus selv) bolig i den troende og bevirker både troens tillit til Gud og troens nye liv i fellesskap med den troende.


Med dette har jeg gitt et meget kortfattet riss av Luthers hovedbudskap i Latomus-skriftet. Den som vil gå mer i dybden til dette temaet, henvises til min bok Nåden og gaven. En analyse av et hovedmotiv i Martin Luthers skrift Mot Latomus.
Luther er altså ikke å forstå slik at nåden bare har å gjøre med den kristnes forhold til Gud. Nåden er også – og samtidig – kraftkilden for det nye livet som den kristne er gjenfødt til ved troen. Så det er grunn til å spørre: Hvorfor er da Luther så ofte blitt tillagt en så ensidig og forkortet oppfatning av nåden? Jeg tror årsakene er flere. Her nevner jeg tre.
For det første tror jeg mange har misforstått Luthers hovedinnvending mot sine romersk-katolske motstandere på 1500-tallet. Det var ikke slik at motstanderne hans ivaretok den dynamiske sammenhengen mellom tro og gjerninger, mens reformatoren overså den i kampen for frelse av nåden alene ved troen alene. Begge parter forfektet denne sammenhengen, men de forsto den forskjellig. Forenklet sagt: Teologer flest på reformasjonstiden oppfattet forholdet mellom Gud og mennesket som et samarbeidsprosjekt mellom Guds nåde og det naturlige mennesket. Luther lærte at Guds nåde alene er kilden både til en fornyet relasjon til Gud og til et nytt liv som kristne i Guds skapte verden. «Gode gjerninger» blir da aldri noe den kristne kan høste noen fortjeneste av, men organiske frukter av Guds nåde og gave i Kristus. Gud «lønner» så å si sine egne gjerninger gjennom den kristne.


For det andre synes den lutherske ortodoksi i kjølvannet av den lutherske reformasjonen å preges av en tendens til teoretisering og abstrahering av kristentroen der det etter hvert oppstår en avstand mellom «den rette tro» og det levende kristenliv. Den nære sammenhengen mellom nåden og gaven erstattes mer eller mindre av et skille mellom den kristnes rettferdighet overfor Gud og troens fruktbærende rettferdighet i livet, klassisk uttrykt bl.a i Konkordieformelen 1577. Hos Luther er det en dynamisk forbindelse mellom disse to aspektene ved den kristnes rettferdighet. Skyldes den angivelige motsetningen mellom Luther og Paulus at man leser dem begge med ortodoksiens briller istedenfor på deres egne premisser?
For det tredje er nok sekulariseringen i Vestens kultur og kirkeliv en vesentlig årsak til de svekkede erfaringer av Kristi kraftfulle nærvær og virke ved nåden og gaven. Det spørs om ikke utbredelsen og veksten av karismatiske menigheter i Latin-Amerika og Afrika i høy grad kan forklares av at disse menighetene tar på større alvor den paulinske og lutherske sammenhengen mellom nåden og gaven. Kristne menigheter er jo alle pr. definisjon karismatiske for så vidt som de lever av Guds nåde (gresk: charis), i troen på Guds nådegave i Kristus (gresk: charisma, Rom 6,23) og med livsrom for Guds mangfoldige nådegaver (gresk: charismata).
I dette perspektivet er ikke det viktigste spørsmålet om Luther er luthersk eller ikke, men om den klassisk bibelske læren i om Guds nåde kommer til sin rett i forkynnelse og liv i menighetene våre. I den utstrekning Luthers utredning om nåden og gaven kan sies å være en sakssvarende utleggelse av denne læren, kan det være vel verd å lese ham i forlengelse av Paulus og NT for øvrig.

Professor dr.theol. Ragnar Skottene

UiS

Trykket i Vårt Land 25. september 2018.

1 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Bjørn Erik Fjerdingen

124 innlegg  7334 kommentarer

Publisert over 2 år siden
Ragnar Skottene. Gå til den siterte teksten.
Det spørs om ikke utbredelsen og veksten av karismatiske menigheter i Latin-Amerika og Afrika i høy grad kan forklares av at disse menighetene tar på større alvor den paulinske og lutherske sammenhengen mellom nåden og gaven. Kristne menigheter er jo alle pr. definisjon karismatiske for så vidt som de lever av Guds nåde (gresk: charis), i troen på Guds nådegave i Kristus (gresk: charisma, Rom 6,23) og med livsrom for Guds mangfoldige nådegaver (gresk: charismata).
I dette perspektivet er ikke det viktigste spørsmålet om Luther er luthersk eller ikke, men om den klassisk bibelske læren i om Guds nåde kommer til sin rett i forkynnelse og liv i menighetene våre. I den utstrekning Luthers utredning om nåden og gaven kan sies å være en sakssvarende utleggelse av denne læren, kan det være vel verd å lese ham i forlengelse av Paulus og NT for øvrig.

Alt til Guds ære!

Kommentar #2

Daniel Hisdal

60 innlegg  2194 kommentarer

Ja

Publisert over 2 år siden

Det er uforenlig siden Luther sier nei, mens Paulus sier ja til spørsmålet om frelsen faktisk er for alle!

Kommentar #3

Bjørn Erik Fjerdingen

124 innlegg  7334 kommentarer

Publisert over 2 år siden
Daniel Hisdal. Gå til den siterte teksten.
Paulus sier ja til spørsmålet om frelsen faktisk er for alle!

som tror.

Kommentar #4

Daniel Hisdal

60 innlegg  2194 kommentarer

Selvsagt

Publisert over 2 år siden

er ikke universalist...

Kommentar #5

Daniel Krussand

37 innlegg  2002 kommentarer

Publisert over 2 år siden
Ragnar Skottene. Gå til den siterte teksten.
Den nære sammenhengen mellom nåden og gaven erstattes mer eller mindre av et skille mellom den kristnes rettferdighet overfor Gud og troens fruktbærende rettferdighet i livet, klassisk uttrykt bl.a i Konkordieformelen 1577.

Det er et aspekt som er utelatt i din utlegging her, nemlig hvordan et menneske finner rettferdighet i Jesus.

Du får ikke del i nåden uten ekte omvendelse.  De fleste må også høre evangeliet for at Ånden skal overbevise dem om synd i deres liv!  Evangeliet er Guds kraft til frelse!

«Men da de hørte dette, stakk det dem i hjertet, og de sa til Peter og de andre apostler: Hvad skal vi gjøre, brødre? Peter sa da til dem: Omvend eder, og enhver av eder la sig døpe på Jesu Kristi navn til syndenes forlatelse, så skal I få den Hellige Ånds gave!»
‭‭Apostlenes gjerninger‬ ‭2:37-38‬ 

Luthersk praksis i dag er at folk tilregnes nåde uten at de har forstått evangeliet og uten omvendelse.  Dermed blir det så som så med «gode gjerninger» eller fruktbærende liv.

1 liker  
Kommentar #6

Ragnar Skottene

1 innlegg  1 kommentarer

Publisert over 2 år siden

Hei!


Jeg er selvsagt! helt enig i det du skriver. I et kort innlegg i avisen kan jeg naturligvis ikke ta med "hele dogmatikken". Om du leser min bok Nåden og gaven, vil du se at jeg til fulle ivaretar ditt berettigede anliggende.


Mvh. Ragnar

1 liker  
Kommentar #7

Åge Kvangarsnes

12 innlegg  1957 kommentarer

Ikke nåde uten ekte omvendelse

Publisert over 2 år siden
Daniel Krussand. Gå til den siterte teksten.
Du får ikke del i nåden uten ekte omvendelse.  De fleste må også høre evangeliet for at Ånden skal overbevise dem om synd i deres liv!  Evangeliet er Guds kraft til frelse!

Hva tenker du på med denne uttalelsen....er det barnedåp?

Kommentar #8

Asbjørn E. Lund

37 innlegg  391 kommentarer

Konkordieformel i forlengelse av Paulus og NT

Publisert over 2 år siden
Ragnar Skottene. Gå til den siterte teksten.
troens fruktbærende rettferdighet i livet, klassisk uttrykt bl.a i Konkordieformelen

Om en skulle lese sitatet over "i forlengelse av Paulus og NT for øvrig." -hva vil man da komme fram til etter din mening -gjerne kort fortalt?

1 liker  
Kommentar #9

Asbjørn E. Lund

37 innlegg  391 kommentarer

Om jeg må si det selv

Publisert over 2 år siden

Det lille jeg kan finne om Konkordieformelen på nettet, er at den hevder at rettferdiggjørelsen er en virkelig omskapelse av vår natur ved inngytelse av Guds kjærlighet.

Ut fra hva jeg husker fra NT, stemmer det bra med hva Paulus hevder f.eks. i 2 Kor 5v17: Nei, den som er i Kristus, er en ny skapning. Det gamle er borte, se, det nye er blitt til! og i Rom 8v16: Ånden selv vitner sammen med vår ånd om at vi er Guds barn.

Det passer vel også med at det var Bibeltro lutheranere som forfattet denne.

Takk for øvrig for fin undervisning for 40 år siden, da heldigvis uten Konkordieformelen :-)

1 liker  

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere