Rapport fra Oslo-skolen

Nei, jeg er ikke lærer i Oslo-skolen. Jeg har heller ikke gått på skole i denne byen. Dessuten er det lenge siden jeg gikk i grunnskole og gymnas. Men jeg har gode venner som jobber som lærere – også i Oslo-skolen. Det jeg hører derfra er mildt sagt urovekkende.

En hendelse
En ungdomsskoleelev som bråker og forstyrrer medelever får beskjed om å oppføre seg skikkelig. Det fører til at han svarer læreren med grove skjellsord. Han blir derfor bortvist fra klasserommet og ut på gangen, noe som fører til at han kommer med en rekke trusler mot læreren. Læreren fører så eleven helt ut av skolebygningen. Da både sparker og dytter eleven læreren! Samtidig fortsetter han med utskjelling og å framsette alvorlige trusler.

Som seg hør og bør blir denne voldsepisoden rapporter i systemet, dvs. til undervisningsinspektør med ansvar for den aktuelle klassen. Han viser til at det må fylles ut et voldsskjema. Så skjer også, men læreren, som har erfaring med at lignende hendelser ikke følges opp, ber om å få vite hva prosedyren i slike saker er. Da får han som svar at skolen ikke har noen prosedyre for denne typen hendelser. Når læreren krever å få et konkret svar får han beskjed om at det skal gjennomføres en samtale med eleven, og at foresatte vil bli informert.

Det går flere dager uten at læreren får noen tilbakemelding fra skolens ledelse. Etter mye om og men, hvor også faktum skal klarlegges, krever læreren et møte med rektor. Det blir tydelig at elvens helt ufullstendige framstilling har blitt lagt til grunn. Læreren blir oppfordret til å akseptere elevens uriktige versjon av hendelsen som en inngangsport til «forhandlinger» med eleven! Dette aksepterer ikke læreren, og det er først når læreren nok en gang gir en detaljert hendelsesbeskrivelse at rektor reagerer. Det er på det rene at det er snakk om en voldsepisode, hvilket er utvisningsgrunn. Men det har allerede gått flere dager, og den opprinnelige voldsmeldingen har åpenbart ikke blitt tatt seriøst. Læreren ber om at eleven og foresatte blir kalt inn til et møte, slik at læreren får snakket med dem. Rektor sier seg enig.

Det går likevel en hel uke til, uten at hendelsen får noen konsekvenser for eleven, og uten at læreren får informasjon om hva som gjøres med saken. Så får læreren en SMS fra undervisningsinspektør om at rektor har vært i kontakt med foresatte, at eleven skal utvises og foreldrene er innkalt til møte uken etter (to uker etter at hendelsen fant sted). Det har altså ikke blitt gjennomført noe møte mellom læreren og eleven og hans foresatte, slik man først hadde blitt enige om. Men utvisningsvedtaket står vel ved lag? For skolen kan da ikke godta at en elev sparker og truer lærere?

Nei da. Når dagen for utvisning (hele tolv dager etter voldshendelsen) kommer, går læreren gjennom hele skolens ledelse for å finne ut om eleven faktisk har blitt utvist. Og til hans store overraskelse viser det seg at det ikke har skjedd likevel. Men han får beskjed om at saken skal følges opp videre.

Det skrives utallige rapporter om vold på denne skolen og andre skoler. Det finnes det skjemaer for. Men et gjennomgående inntrykk er at disse rapportene havner i arkivet uten reell oppfølging. Det finnes mobilvideoer av regulære slåsskamper mellom elever inne i klasserommene i Oslo-skoler! Det sier også sitt.

Mangelen på autoritet og grenser
Det ser ut til å ha blitt en kultur for «forståelse» av elever som likeverdige dialogpartnere med lærerne i klasserommet. Det er de ikke. Elever er barn. Barn utforsker og tester grenser, grenser det ikke skal forhandles om. Det er derfor man ikke er myndig før man er 18 år. Inntil da er det faktisk andre som bestemmer. Ellers kunne vi senket myndighetsalderen til 8 år!

Skolen skal gi kunnskaper og veiledning – praktisk og etisk – og rom for utvikling og modning. Det er foreldres og læreres ansvar. Det innebærer at man bruker den autoritet og myndighet man har – og skal ha – til også å fortelle elever hvor grensene går for akseptabel og uakseptabel oppførsel. Nei, man behøver ikke å gjøre dette autoritært selv om man bruker den autoritet man skal ha.

Et ytterligere problem ser ut til å være at dagens skoleledelse har for liten kontakt med selve lærergjerningen og det som skjer i klasserommene fra dag til dag. Rektorer og inspektører ser ut til å ha blitt administratorer og underviser ikke – eller i liten grad – selv lenger, men her er det sikkert variasjoner. Fokus – i Oslo-skolen? – synes likevel å være på budsjett og karakterresultater.

Kombinasjonen av målstyring og en kultur for forhandling og «dialog» med elevene svekker lærerens autoritet i klasserommet. Samtidig som virkemidlene for å opprettholde denne autoriteten også reduseres – gjennom forestillingene om at elevene har samme rettigheter som lærerne. Jo, det finnes eksempler på at inspektører/rektorer etter å ha hørt på innklagede elevers versjon av episoder i klasserommet, og hvor eleven benekter det som har skjedd, avviser saken med at det står ord mot ord! Da er det liksom ikke noe man kan gjøre. Som om lærere dikter opp utskjelling og vold, mens innklagede og oppkjeftige elever opplagt snakker sant når de står foran rektor!

Gjennom denne utviklingen og den absurde likebehandlingen av elevene forsvinner lærerens naturlige og formelle autoritet. Dette går ut over de aktuelle bråkete elevene – som ikke er voksene og i stand til å vurdere konsekvensene av egne handlinger – og alle de andre elevene som forstyrres av bråkmakerne.

Etter en del målstyringsvariabler går det sikkert bra i Oslo-skolen, men det er ganske opplagt at etter andre mål – nemlig at alle skal få mulighet til å utvikle seg og tilegne seg kunnskap – glipper det kraftig. Det vil på sikt innebære større forskjeller, både i skoleløpet og etter at skolegangen er avsluttet. Man kan stille spørsmål om hvor mye dette vil koste samfunnet på sikt, selv om skolebudsjettene går i balanse.

Så det er ikke bare Simon Malkenes som er bekymret over situasjonen og utviklingen i skolen. Som ekstremismeforsker er det grunn til uro over det «utenforskap» som oppstår gjennom den misforståtte likebehandlingen av elevene som om de skulle være voksne.

Lars Gule