Kommentar

Komplisert søskenforhold

Å være søsken kan være vanskelig. Særlig om vi blir uenige om arven. Slik er det med kristne og muslimer.


Den første muslim jeg traff, trodde på Jesus. Det er tretti år siden i år, og det skjedde i Colorado. Vi slappet av i svømmebassenget etter dagens ridetur, solnedgangen farget landskapet rødlig. Han sto i vann til livet og resiterte muezzinens kall til kveldsbønn.
«Den hellige ånd har vist meg det», svarte han da jeg spurte hvordan han kunne tro at Jesus hadde frelst ham. Likevel ville han ikke kalle seg kristen. For ham var en kristen kultur det samme som misbruk av alkohol, løssluppen sex og uhemmet kapitalisme. Det ville han ikke forbindes med. Derfor var han en muslim som fulgte Jesus.

Mange utgaver. Jeg har ikke møtt flere som ham, men jeg har møtt mange muslimer, siden. Jeg har lært at det finnes mange utgaver av dem, både «kulturmuslimer» og troende med ulike praksiser.
Den muslimen jeg har kommet nærmest innpå, er min faste guide i Palestina, Nedal Sawalmeh. Han er praktiserende muslim og fast i troen. Når jeg hører minareten kalle til bønn klokka fire om morgenen, kan jeg legge meg til å sove igjen med vissheten om at han er stått opp for å be.
Han er en varmhjertet og omsorgsfull mann, som alltid vinner hjertene til de menneskene jeg har med meg. Han er sterkt opptatt av gode relasjoner mellom kristne og muslimer og for bruk av fredelige midler i konflikt.
Vi snakker ofte om bibeltekster, tradisjoner og trospraksis. Ofte blir jeg slått over hvor likt mye er, og hvor mange verdier vi deler. Samtidig har dialogen gjort meg mer bevisst på hva jeg tror på, og hvorfor.

Tar feil. For det er også avgjørende forskjeller. Min autoritet er Bibelen, hans er Koranen. Jesus som åpenbaringen av Gud, døden på korset og oppstandelsen - selve kjernen i min tro - er helt uakseptabel for ham.
Islam og kristendommen har begge det samme utgangspunktet. Vi forholder oss til arven fra Abraham og fra de jødiske profetene helt fram til Jesus. Men islam hevder at evangeliene (Injil) har misforstått og forvansket denne tradisjonen, og at Muhammed fikk åpenbart fra Gud den rette forståelsen.
Islam er den eneste religionen som har sitt dogmatiske utgangspunkt at kristendommen tar feil. Når Muhammed sier det, kan ikke jeg godta at han er en sann profet.

Kulturforskjell. Men jeg opplever ikke at det er dette uoverstigelige dogmatiske skillet som skaper vansker mellom oss. Det er kulturforskjellene som kan gjøre meg irritert, noen ganger også forarget. Som da han besøkte meg i Oslo, og jeg måtte sørge for at hunden var borte, fordi han mener hunder er urene. Eller at kona hans ikke ville ta sønnen min hånden.
Men slike ting har det vist seg at vi kan snakke om. Han har vist seg villig til å endre seg - for eksempel får jeg nå snakke med kona og døtrene.
Også i det norske samfunnet opplever jeg at konfliktene knyttet til muslimer oftest handler om kultur, ikke om religionen islam. Problemet er å skjelne. Ofte får kulturelle praksiser religiøs begrunnelse, og da blir de vanskeligere å endre. Av og til minner muslimer meg om bedehuslederen som fortalte meg at Bibelen sier dans er synd.

Streng tolkning. Derfor var det så bra med de to imamene som i Dagsrevyen viste at de kunne hilse på en kvinne. Begrunnelsen var at likeverd og høvisk oppførsel er en viktigere religiøs plikt enn streng tolkning av koranvers om kroppsberøring.
Når slike strenge tolkninger synes å være på frammarsj, særlig i noen muslimske ungdomsmiljøer, virker det som det handler om et behov for å markere sin identitet, vise at de står for noe. Opplevelsen av at muslimer ikke egentlig hører til eller er ønsket i det norske samfunnet, bidrar utvilsomt til det.
Derfor trenger vi en rolig samtale om hva slags verdier som er viktige og hvilke praksiser som er til hinder for et godt fellesskap - og hvor grensen går for hva som kan aksepteres. Samtalen fungerer best dersom utgangspunktet er åpenhet og tillit, ikke mistenksomhet og frykt.

Bli kjent. Fordi jeg har blitt kjent med muslimer, kan jeg ikke dele den utbredte frykten for dem og for islam. Visst finnes det muslimer det er all grunn til å frykte. Men jeg kjenner mange som oppriktig mener at det viktigste ved islam er å være et godt menneske.
Vi trenger å bli kjent. Og det går begge veier. Jeg vet at det hos muslimer kan være en arroganse over å kjenne den endelige sannheten og en forakt for de vantro, som særlig blir merkbar der de har lite kontakt med andre. Slikt kan også utvikle seg i norske skolegårder og bymiljøer der miljøet blir for ensidig.
Det er derfor det er så viktig at vi møtes som mennesker på like vilkår og ikke bare kaster debattartikler og facebook-kommentarer mot hverandre.

Frelser. Jeg mistet kontakten med min venn fra Colorado. Men han lærte meg noe viktig om at Jesus er større enn alle kulturer. Han inspirerer meg også til å fortsette å tro at Jesus verdens frelser - og til å ønske at også muslimer erfarer det. Om jeg skal bidra til det, må jeg ikke frykte andre, men møte dem.

Les mer om mer disse temaene:

Erling Rimehaug

Erling Rimehaug

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kommentar