Jesus fra Nasaret

«Jesus av Nasareth – det er det navn, hvormed vår Herre og Frelser, Jesus Kristus, kaltes av alle som ikke trodde på ham.» Det er ikke for å stemple folk som vantroende, men slik åpner biskop J. C. Heuch sitt femte kapittel i boken «Mod Strømmen» utgitt i 1902. Den «nye», såkalte liberale teologi, var nå på frammarsj for alvor og de «gamle» teologer måtte møte den med grundighet. De forsto at noe vanskelig var i gjære. Den rasjonelle teologi fra Opplysningstiden var på vei til å bli liberal teologi rundt 1900. Ikke bare naturen og det immanente skulle vitenskapelig utforskes, også det transendente skulle forskes på med vitenskapelige metoder. Bibelen ble nå gjenstand for historisk-kritisk forskning. Og la det være sagt – la forskerne forske, vi kan få mye nyttig bibelhistorisk kunnskap som både kan fordype troen og avlive tidstypiske tolkninger. Vi skal ha respekt for teologer både på høyre og venstre side.

Kyrie eleison!

Heuch peker på at det i hans samtid var trend å stadig henvise til «Jesus fra Nasaret» i prekner og foredrag som om vi stadig måtte påminnes at han kom fra Nasaret. Ser vi hvordan denne tittel brukes i evangeliene så var det svært ofte, som Heuch påpeker, folks alminnelige identifisering av ham, tømmermannens sønn. De derimot som ropte til ham om frelse brukte aldri denne tittel – de ropte: Jesus du Davids sønn, miskunne deg over meg! Ja selv de onde ånder gjenkjente han, ikke bare som Jesus fra Nasaret, men Du Guds hellige som de kunne rope!

«Så har det vært i Kirken til denne dag. Kun sparsomt vil du finne Jesus fra Nasaret i salmer og oppbyggelsesskrifter, og hvor det forekommer vil det av sammenhengen være lett å se, hvorfor man just på dette sted har hatt bruk for å kalle Herren med dette navn. Så har det vært inntil nu» skriver Heuch. Men dette er i ferd med å endre seg fortsetter han.

Levd liv og læren 

Og følger vi litt med i den teologiske ordveksling, ser vi at endringene har vært dyptgripende. «Jesus hadde ingen lære» hører jeg av og til. Dette til tross for at det over tjue ganger står at han lærte dem osv. Hvor har han sin lære fra? «Levd liv» er blitt et teologisk honnørord som kan parkerer et hvert tradisjonelt dogme. Kommer vi langt nok ut på venstre fløy blant teologer er det å tro på Jesus, ulike nivåer av Kristusbevissthet – Jesus var Mesteren som hadde funnet Kristus i seg, Paulus var og på god vei, men var ikke kommet så langt som Jesus fra Nasaret. Det er ingen prinsipiell forskjell på de to, begge var de «bare» historiske personer, bundet av sin tid. Derfor er heller ikke Bibelen noe annet enn «bare» historiske trosfortellinger som kan inspirere oss til å bli mer Kristuslike og derfor kan vi spille Jesus ut mot Paulus og grunnen er at de begge hadde autoriteten i seg selv, det vil si, Jesus var ikke så mye mer enn Paulus utover det at han var kommet lenger i sin Kristusbevisshet.

Kanskje biskop Heuch sin bekymring for at Jesus som den inkarnerte Guds Sønn, Gud av Gud, Lys av Lys svinner, er brennende aktuell også for vår tid? For denne bekymring er gammel som Kirken selv. Det var dette de strevde med fra første stund – å holde fast på Han som er «født av Faderen før alle tider og som er født av jomfruen i tiden»

Konservativ? 

Begrepet «konservativ» er og flytende. Jeg liker like lite å bli kalt konservativ, som liberale liker å bli definert som liberale. Liksom liberal teologi helt sikkert har viktige anliggender for sannheten, må vi og tenke at konservativ teologi og er sannhetssøkende. Åsta Dokka skriver i Vårt Land 19. sept. at «Hver gang noen sier «vi lever tross alt i 2018» (min uthev.) i en kirkelig debatt, er det antakelsen om at samtidas verdier er normative som skinner gjennom». Jeg skal hverken kalle henne liberal eller konservativ, men hun har som så mange andre observert det merkelige med at et årstall skulle være et sannhetskriterium for  standpunkt om liv og død. For det er det troen faktisk handler om! Sannhet, liv, lys og evig liv.

Jeg skulle veldig gjerne funnet et mer presist begrep enn konservativ, selv om jeg ikke er redd for å bli kallt det. Det kan tenkes at også konservative har både vidd og hjertevarme, er opplyste og liker fariseisme like lite som progressive kristne gjør. Også vi har forstått at Jesus brøt grenser og talte makta midt i mot. Dette kunne han gjøre fordi hans autoritet hadde han fra Faderen. Han sa intet av seg selv, bare det han hadde sett og hørt av sin Far. Han lærte med myndighet står det og ikke som de skriftlærde og folket undret seg: Hvor har han sin lære fra, denne Jesus fra Nasaret?  Selv sier han at han er gitt all makt i himmelen og på jorden.

Bibelens autoritet?

Alle protestantiske og reformerte arvtakere, både høykirkelige og lavkirkelige hevder «Bibelen alene».  Men hva hjelper det å hevde Bibelens autoritet når det dypest sett er «min tolkning» av den som er autoriteten her? For det var slik de ressonerte, de liberale arkitekter på slutten av 1700-tallet, min troserfaring (empiri) føyer seg sammen med Bibelens trosvitner (som er «bare mennesker», selv Jesus fra Nasaret) og etablerer en annen type autoritet. Autoritet i kraft av min erfaring, ikke åpenbaring eller lære.

Da taler jeg dypest sett ut fra meg selv, frigjort fra en hver kanonisert og kirkelig forståelse av Jesus fra Nasaret – Guds enbårne Sønn, vår Herre, ...for oss og til vår frelse steg Han ned og ble kjøtt og blod ved Den hellig ånd og jomfru Maria osv. Gud av Gud, Lys av Lys, sann Gud, født ikke skapt...

Dette skal dere ha som tegn

Her er noe mer enn Jesus fra Nasaret – det er Gud av Gud som ligger i krybben. Det er tegnet og her avsløres en hver ånd i følge apostelen Johannes:  Kristus kommet i kjøtt og blod.

Og la det nevnes til slutt:
Våre trosbekjennelser er eldre enn kanoniseringen av Det nye testamente. Kirkens credo er like forpliktende for oss som Kirkens kanonisering av Skriften. Liberaliserer vi Bibelen fra den lange kirkelige tradisjonen er vi egentlig blitt vår egen autoritet.