Alle gode ting er tre

Joanna Bjerga gir i Vårt Land 17. september en redegjørelse den oppfatningen av forholdet mellom Faderen, Sønnen og Ånden vi finner hos Jesu Kristi kirke av de siste dagers hellige. For dem som kjenner litt til dette trossamfunnet, er det ikke noe oppsiktsvekkende i det hun sier. En tilsvarende oppfatning fins også innenfor den såkalte Oneness Pentecostalism (Nardus-menighetene og Branham-bevegelsen). Det kan imidlertid være grunn til å presisere hvorfor og på hvilken måte dette avviker fra den oppfatning av treenigheten vi finner i de kristne trosbekjennelser.

Det uoppgivelige skille. 

Som Bjerga skriver, hevder denne formen for treenighetskritikk at både Gud og Jesus har fysiske legemer. Det hun ikke sier, er at det henger sammen med en oppfatning om at Gud og Jesus representerer ulike stadier i en vei som i prinsippet er åpen for oss alle. «Hva vi er, har Gud vært, og hva Gud er, skal vi bli» er et sitat som sammenfatter dette perspektivet nokså presist. Synspunktet var kjent allerede i oldkirken, men det ble av kirkefedrene oppfattet som uforenlig med det grunnleggende og uoppgivelige skille mellom Gud og det skapte vi finner i Bibelen.

Bjerga er, som alle representanter for denne gudsoppfatningen, kritisk til den bruk av gresk filosofi vi har i oldkirkens arbeid med disse problemstillingene. For å forstå dem riktig, må vi imidlertid være klar over at kirkefedrene her ikke er ute etter noe annet enn å bevare den saklige tyngde i Bibelens første utsagn: I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden. Da kan han ikke selv være en del av det skapte. Dette er også en forutsetning for fastholde en tanke om frelse av nåde. Når Gud og Jesus først og fremst forstås som forbilder, blir resultatet fort en form for gjerningsrettferdighet.

Jesu løfte. 

Videre forutsetter Bjerga og hennes meningsfeller at den sanne kristendom forsvant en eller annen gang i oldtiden for så å dukke opp igjen ved Joseph Smiths åpenbaringer på 1820-tallet. Det hun ikke forklarer, er hvordan dette kan forenes med Jesu løfte i Matt 28,20 om at han vil være med sine alle dager til verdens ende. Hvis Jesus lot den sanne tro forsvinne i over femten hundre år, kan han da sies å ha oppfylt det løftet?

Jesus ba ikke til seg selv i Getsemane, sier Bjerga, og det er rett. Det som skjer i Getsemane, er at Sønnen ber til sin Far. Men selv om det er to personer, er de ifølge Det nye testamente likevel ett (Joh 10,30). Det er aspekter av dette vi ikke fullt ut forstår. Likevel er dette helt essensielt i den kristne trosbekjennelse. Det har det vært siden kristne lærte å kalle Jesus Herre (=Herren i Det gamle testamente), og det vil det være til Jesus kommer igjen.

Utdyping og begrunnelse. 

For den som er interessert i utdyping og begrunnelse av de synspunkter som her er anført, kan jeg vise til min artikkel om dette i Theofilos 2014, s. 38-47.

Trykket i Vårt Land 20. september 2018.