Høyresuget

Kristelig Folkeparti insisterer på at de er et sentrumsparti som i prinsippet kan velge hvilken side de skal samarbeide med ut fra hva som gir mest uttelling for partiets politikk. Likevel har valget alltid endt til høyre.
I sine første 25 år holdt KrF på at de var hevet over vanlige politiske skillelinjer og derfor heller ikke skulle velge side. Så ble de heller aldri stilt på valg: Arbeiderpartiet hadde flertall alene.
Men Arbeiderpartiets motarbeidelse av kristne friskoler og nedbygging av kristendomsfaget i den offentlige skolen, ble et vektig argument for at maktpartiet måtte få avløsning. Under skolepolitikeren Kjell Bondevik gikk KrF inn i den borgerlige koalisjonen i 1963.

Sentrumsoppsving. At partiet landet på borgerlig side, gjorde ikke noe særlig utslag på oppslutningen. Men det kom et stort oppsving under Lars Korvalds sentrumsregjering, da KrF passerte 12 prosent i oppslutning for første gang. Mange unge radikale som ikke definerte seg som sosialister sluttet seg til partiet - de kom til å prege partiet i tiårene etter.
Dette tilsiget av radikale bidro nok til en bitter strid om hvorvidt partiet skulle forbli et selvstendig sentrumsparti eller vende tilbake til den borgerlige fløy. Men det gikk ikke ut over partiets oppslutning. Det skyldtes abortsaken: Alle forsto at det var nødvendig å stå sammen mot selvbestemt abort, og alle forsto at det gjorde samarbeid med Arbeiderpartiet umulig.
Men da også Høyre åpnet for selvbestemt abort, var det mange som mente at det nå ville være like naturlig for KrF å samarbeide til venstre. En ny hard strid endte med at partiet gikk inn i Willoch-regjeringen i 1983.

Sidevalg og strid. Til tross for dette klare sidevalget, var det sterk uro i KrF på hele 80-tallet. Frontene var langt hardere enn i dagens debatt. Det skyldtes blant annet at samarbeidsdebatten ble koblet sammen med spørsmålet om fornyelse av partiprofilen.
Flere av de unge mente KrF i for stor grad knyttet seg opp mot et konservativt grunnfjell som var under forvitring, og at man måtte søke nye velgergrupper blant verdibevisste folk uten tilknytning til lavkirkelig kristendom. Andre så dette som en farlig utglidning, noen gikk også til nystartede konservative kristenpartier.
KrFs oppslutning sank til lavmålet 7,9 prosent i 1993. Men fra da av slapp KrF å velge mellom høyresida og venstresida for en tid, og trenden snudde.

Sentrumsregjering. Senterpartiet ville ikke lenger samarbeide med Høyre, og dermed ble en borgerlig regjering uaktuell. Årsaken var først og fremst EU-striden. Men for Sp var det også et annet viktig moment: Erkjennelsen av at en regjering på høyresida ville bli avhengig av Fremskrittspartiet. Derfor holdt Sp seg på venstresida også etter at EU-saken var ute av bildet.
Derimot ble Sp gjerne med i Kjell Magne Bondeviks sentrumsregjering. Den løste problemet med sidevalg: Sentrum kunne ha troverdighet som selvstendig alternativ. KrFs oppslutning skjøt til vers med rekordfart.
Og nok en gang tiltrakk KrF seg nye og mer radikale velgergrupper. Partifornyelsen var kommet i gang, og den ble synliggjort av den unge kvinnelige lederen Valgerd Svarstad Haugland.

Fremskrittspartiets nåde. Men Senterpartiet måtte blø under sentrumsregjeringen, og dermed sviktet flertallet. KrF måtte på ny ta stilling til om de skulle delta i regjering til høyre eller til venstre. Jens Stoltenberg tilbød Bondevik deltakelse i hans regjering. Men Bondevik følte seg forpliktet av valgkampen til å gå sammen med Høyre, selv om det ble på Fremskrittspartiets nåde.
Og det var nå det for alvor sviktet for KrF. På de fire årene under Bondevik II mistet KrF mer enn halvparten av velgerne. Noen forlot partiet fordi de så fornyelsen av partiprofilen som en utglidning og koblet det til kompromisser regjeringsdeltakelsen gjorde nødvendig. Men først og fremst var det velgerne til venstre som sa takk for seg. I 2005 vant de rødgrønne flertallet.

Smalere velgermasse. Da KrFs sidevalg igjen ble et viktig spørsmål i 2013, satt partiet tilbake med en langt mer konservativ velgermasse. Samtidig var det å velge høyresida blitt mer kontroversielt, fordi det innebar å gi makt til et mye sterkere Fremskrittsparti.
Resultatet ble samarbeidsavtalen med Solberg-regjeringen. Det var ingen helt fornøyd med. Venstresiden i partiet hadde tungt for å godta at de ga Frp makten, høyresiden ville heller inn i regjeringen. Etter at valget i fjor ga en åpnere situasjon, er det også en del som argumenterer for at KrF bør finne sammen med Arbeiderpartiet.

Identitet. Dette omtales nå gjerne som et retningsvalg. Siden KrF alltid har valgt samarbeid til høyre, vil det framstå som et historisk linjeskifte om de skulle gå motsatt vei. Dermed oppfatter mange velgere det som et skifte av identitet.
Skal KrF komme helskinnet fra dette valget, må de få gjenreist en bevissthet om egen identitet. Da er det mulig å få forståelse for at valget av regjering er et pragmatisk valg man tross alt er nødt til å ta - og akseptere det selv om man er uenig.