Tor Berger Jørgensen

62

Tro og troverdighet

Saksbehandlingen røper en manglende åpenhet og vilje til å sette seg inn i konvertittenes troshistorie.

Publisert: 23. aug 2018

Utlendingsmyndighetene er ­utsatt for massiv kritikk fra en ­samlet kirkelighet når det ­gjelder ­behandlingen av konvertitt­saker. Det dreier seg i hovedsak om ­konvertitter fra Iran og Afghanistan.

Mye gjenstår. 

Informasjonsdirektør i Utlendingsnemnda (UNE) Bjørn Lyster sa i en debatt under Arendalsuka at dette bare dreier seg om «noen enkeltsaker», men at helhetsbildet er langt mer positivt. Myndighetene forbedrer stadig sine metoder for å vurdere en konvertitts religiøse troverdighet. Det er korrekt, men det står mye igjen. Og det finnes ingen statistikk på hvor mange konvertitter som får opphold.

Reaksjonene i Kristen-Norge, ­dreier seg i all hovedsak om asylsøkere fra ­Afghanistan og Iran. Som regel dreier det seg om saker der konvertering dukker opp først etter at søkeren har fått avslag på sin opprinnelige søknad. Som en ny og siste mulighet for å få opphold i Norge.

Det kan, ikke uforståelig, virke ­suspekt. Mulighetene for at det spiller over på ­behandlingen er sannsynlig – og, ­etter å ha lest atskillige avslag, mener jeg ­dokumenterbar. Emosjonelle ­fortellinger fra menigheter og kirkelige ledere om konvertittens troshistorie, blir da lett forstått som naive og ukritiske. I tillegg til hentydninger om egeninteresse som tilvekst til menigheten.

Konsekvensene er tydelige i doku­mentene i hvor liten grad de tar opp ­vurderinger som er framkommet fra ­kirkelig hold. Det samme gjelder nemndbehandlinger hvor et mindretall støtter konvertittens troshistorie. Jeg har til gode å se en bredere gjennomgang av et slikt mindretalls begrunnelse for å gå imot flertallets avgjørelse.

Manglende åpenhet. 

Saksbehandlingen mener jeg gjennomgående røper en ­manglende åpenhet og vilje til å sette seg inn i konvertittens troshistorie. Noe som igjen kan skyldes manglende kjennskap til, og kunnskap om, religiøse endrings­prosesser. For et par generasjoner siden var «vekkelseserfaringer» utbredt i det ­norske samfunnet. Både innenfor og utenfor det som var «statskirken». Personlig indre og ytre uro, eller press fra kjente og venner kunne føre til at en søkt ny åndelig ­orientering. Det kunne dreie seg om ­lengre eller kortere ­omvendelsesprosesser. Ofte kombinert med sterke åndelige opp­levelser. Lavkirkelige bedehusmiljøer og karismatiske menigheter har opplevd store ­vekkelsesbølger.

Som misjonær i Japan og prest i ­Norge, har jeg også opplevd at veien kan gå langs mer stillfarne stier med kulturelle og ­intellektuelle fortegn. Impulshistorien fram mot en avklaring og inngang i et nytt ­åndelig, religiøst og kulturelt rom, kan være sammensatt og uoversiktlig. Men utgangspunktet er ofte en personlig krise eller nødssituasjon. Eller en lengsel etter et nytt grunnlag i livet. Nye verdier. Ny framtid.

Avslag på en asylsøknad hører definitivt med i en slik «krisesituasjon». ­Impulser fra kristne venner i asylmiljøet eller møte med vennlige nordmenn, kan plutselig være ­impulser som fører til møte med et kristent, varmhjertet og inkluderende ­fellesskap og i siste instans til et «møte med Jesus», for å bruke en type kristen sjargong.

Kirkehistorien, både i stort format og på individuelt plan, er full av omvendelses­historier hvor liv blir endret. Utenfra kan det virke overflatisk, uansvarlig og ­inkonsistent. Evnen til å «redegjøre» for og ­begrunne sitt valg og analysere konsekvensene av det, kan oppleves uklart, selvmotsigende og uansvarlig. Både kunnskapsmessig og intellektuelt. Men det kan like fullt være ekte og troverdig.

Manglende vilje. 

Slik jeg leser en ­rekke avslag er det en manglende vilje til å trå inn i omvendelsens og opplevelsens ­åndelige rom med åpenhet, nysgjerrighet og respekt. Jeg oppfatter dette som en av de største utfordringene vi står overfor i kommunikasjonen med utlendings­myndighetene.

Veien til å bli konvertitt har i de ­aller fleste sakene jeg kjenner til ført fram til dåp. Det kan være forskjellige teologiske syn på dåpen. På tidspunktet i omvendelses­prosessen og kravene som skal stilles for å bli døpt. Undervisningsoppleggene kan variere. Men grunnlaget er uansett at en over tid har observert den enkeltes utvikling i trosuttrykk og livsførsel. Alvoret i det pastorale ansvaret en tar på seg, er stort. Dette burde ­dannet utgangspunkt for samtalen om konvertitters tro og troverdighet. Her er det rom for betydelig forbedring i en troverdig ­behandling av konvertittsaker.

Trykket i Vårt Land 23. august. 

6 liker  
Kommentar #1

Anne Lise Søvde

13 innlegg  15 kommentarer

Inkonsistens i UNEs behandling

Publisert over 3 år siden

Det er allikevel en vesentlig inkonsistens i Bjørn Lysters omtale av disse sakene. På den ene siden viser han til eksempler på menneskesmuglere som "selger konvertitthistorier" og svar på en hel del spørsmål om kristen tro, og på den andre siden mener han at "historier om konvertering er mistenkelige når de kommer etter første avslag". 

Hvor er konsistensen i dette, Lyster? 

Dersom man hadde kjøpt en konvertitthistorie, så ville man jo bruke den allerede ved første intervju. Bør det ikke gi styrket troverdighet når omvendelse og konvertering kommer etter å ha studert den kristne tro fra innsiden og blitt en del av et kristent fellesskap?

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere