Verdidebatt

Vil også kirken støtte aktiv dødshjelp?

Det som forener livsynshumanister og kristne tilhengere av aktiv dødshjelp er felles etiske idealer om barmhjertighet og respekt for selvbestemmelse.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Advarsler mot dødshjelp har til nå vært en samlende sak for de fleste trossamfunn. Det kom som et sjokk på mange da den høyt respekterte sørafrikanske erkebiskop Desmond Tutu etter Nelson Mandelas død erklærte at han heretter vil bruke resten av sitt liv til støtte for aktiv dødshjelp. (Guardian, 7.6.10.16). Og det skaper uten tvil overraskelse at i det sterkt religiøse USA aksepterer nå fem delstater dødshjelp – i tillegg til flere land med markant kirkeliv. Og det er nå blitt kjent at i Belgia gir selv enkelte katolske klinikker dødshjelp til håpløst lidende.

Kirkens kamp mot selvbestemt dødshjelp har først og fremst vært ført av eutanasimotstanderne i kristelige partier og grupper med navn som Menneskeverd og Pro Vita. Flere av disse miljøene baserer seg på litteratur av kjente kristne apologeter som amerikanerne Francis A. Schaeffer og C. Everett Koop, forfattere av boken «Menneske – hva er du verd?» (Luther Forlag, 1982.) Her levnes lite håp for et samfunn som aksepterer dødshjelp. I apokalyptiske ordelag heter det at «neste skritt blir å kvitte seg med de mennesker som er uønskede, handikappede eller en byrde for samfunnet.»

Men endel av de bredere «folkekirker» har likevel vært mer nyanserte og mindre agitatoriske, og på internasjonale konferanser om temaet har man også kunnet treffe teologer som er medlemmer av eutanasiforeninger, noen faktisk i ledende posisjoner. Professor Ulla Schmidt ved Universitetets teologiske fakultet sa det slik i tidsskriftet Minerva (3/07): ”Vi kan altså slå fast at holdning til eutanasi og kristendom ikke henger så entydig sammen som det har vært vanlig å anta, verken når det gjelder konklusjon eller argumentasjon.” Og den katolske teolog og etiker Knut W. Ruyter skriver i boken «Medisinsk og helsefaglig etikk» (Gyldendal, 2014): «Det er ikke lenger Gud som bestemmer når tiden er inne. Det er det medisinen og leger som gjør.»

Den kristne kirke - og særlig den katolske - har uansett vært, og er fortsatt, den mektigste aktør i kampen mot eutanasi på den globale livsynsarena, på samme vis som i spørsmålet om abort. I et hyrdebrev fra de nordiske katolske biskoper av 11. februar 2002 heter det at eutanasi er ”en alvorlig synd mot Gud». Men enkeltutspill fra teologer i denne kirken og det dagsaktuelle faktum at selv noen av de katolske klinikker i Belgia nå aksepterer dødshjelp, og disses pågående oppgjør med Vatikanet, bærer bud om at en slik ordbruk nå kan bli mindre selvfølgelig også fra dette hold.

Blant religiøse og sekulære livssyn er det den internasjonale livsynshumanismen som mest markant og konsekvent har støttet selvbestemt eutanasi. Det som forener livsynshumanister og kristne tilhengere av aktiv dødshjelp er det felles etiske ideal om barmhjertighet. Nå samles stadig flere i synet på denne fellesverdien så vel som respekt for det enkelte menneskes valg om eget liv.

(Deler av dette innlegget har stått i avisen Dagen for noen måneder siden, men ble ikke lagt ut for debatt.)

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt