Verdidebatt

Konfirmanten som kommer alene

Alle mennesker er sårbare og trenger å bli sett. Konfirmanter er kanskje noen av de som er mest sårbare. De er i en tid av livet der de prøver å finne seg selv, hormonene er i full sving og livet føles kanskje svært kaotisk. De fleste på den alderen har noen som ser dem og elsker dem, men ikke alle.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Det er den tiden av året igjen. Bestemor syr de siste stingene på bunaden, og dressen tilpasses perfekt til 14-åringens kropp. Planleggingen går på detaljer og kakene telles over, er det mange nok? Prestene kjenner på prestasjonspresset før siste hånd på konfirmasjonsprekenen legges. Ordene er velvalgte, en siste hilsen. Konfirmasjonsåret er nesten omme og hun vil bare at konfirmanten skal vite en siste gang at kirken er for dem og at kirken er deres.

En av konfirmantene er i fosterfamilie, og har det siste året byttet familie tre ganger. Presten og kateketen har mistet tellingen og har ikke siste kontaktinfo for konfirmanten, det blir mye med 50 konfirmanter. Han gruer seg til konfirmasjonen, og vet at ingen kommer.

Konfirmasjonsdagen har endelig kommet. Menn, kvinner, gutter, jenter og barn kledd i bunader, kjoler og dresser. Gutten fra fosterfamilien har prøvd så godt han kan, men uten dress føler han seg malplassert. Han holder litt ekstra fast i konfirmantkappen - tryggheten hans.

Under forbønnen sier presten at familier og venner som ønsker kan reise seg for den enkelte konfirmant. Hos 49 av 50 konfirmanter reiser det seg alt mellom 10 og 50 mennesker. På sistemann fra fosterfamilien reiser ingen seg. Menigheten sitter stille, og presten ber en bønn om at ingen skal legge merke til det.

Dette er et scenario, kanskje har det skjedd en gang, kanskje har det skjedd 20 ganger, men det skjer. Ungdommer som bor på institusjon, i fosterhjem, opplever omsorgssvikt eller er i en livssituasjon der ingen kommer i kirken for deres store dag.  Konfirmanter er fantastisk fine og fantastisk sårbare. De trenger omsorg og noen som ser dem.

Jeg forstår at en er ufattelig stolt av sin lille som har blitt så stor, og ønsker å vise det. Jeg forstår også at i mange kirker er dette en langvarig tradisjon. Men av hensyn til de som ikke har noen som reiser seg for dem, værsåsnill, bli sittende. Kjære prester, kateketer, diakoner, ungdomsarbeidere, trosopplærere og andre ansatte i kirken: av hensyn til konfirmanten som kommer alene, be menigheten bli sittende. Og kjære konfirmant, jeg bryr meg om deg.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt