Stier med lavmælt lys

I SIN TALE under markeringen av kristningen av Vestlandet i juli minnet biskop Halvor Nordhaug om kirkens keltiske røtter. Før Olav den Hellige fantes tradisjonen rundt Sankt Sunniva og øya Selja, som går helt tilbake til 993.

Nå varslet biskopen den keltiske kristendommens «renessanse», med særskilt henvisning til dens skapelsesteologi «hvor avstanden mellom skaper og skaperverk er mindre enn i den germanske tradisjonen».

Mosens blege klippekloer. På samme tid var forholdet mellom skaper og skaperverk gjenstand for en aldri så liten disputt mellom Espen Ottosen og meg selv, etter at førstnevnte anklaget meg for å skille for skarpt mellom de to og søke tilflukt i et fjernt og gnostisk gudsbilde, «et slags abstrakt prinsipp som ikke har noen betydning for den verden vi faktisk lever i og som naturvitenskapen undersøker». (Vårt Land 4. juli)

Til hvilket jeg bare kan si: Gnostiker, jeg? Jeg som mer enn gjerne siterer Wergeland på at mosens blege klippefloer saavæl som rosen har sitt sprog? Og som undertiden hører at det skapte sukker og stønner som i fødselsrier?

Om Ottosen vil vite det, så slår hjertet mitt mer i takt med den keltiske tradisjonen enn med den germanske. Naturen meddeler seg – om enn på mystisk og gåtefullt vis, som regn over hendene og stier med lavmælt lys.

Bokholderiets logikk. Og derfor kan jeg ikke annet enn å rette anklagen andre veien. Om det er noen av oss som hemmes av en skjematisk tilnærming til forholdet mellom Det skapte og Det uskapte, så er det nok helst Ottosen, som mener å vite at «vitenskapelige gjennombrudd peker mot eksistensen av en skaper» («Vitenskapelige argumenter for Gud», NRK Ytring).

Som om spørsmålet om Gud befinner seg i enden av en sannsynlighetsberegning eller kan avledes av «prinsippet om det fininnstilte universet» og «astrofysikeren Hugh Ross’ 33 konstanter».

Dette er den apologetiske fristelse. Den veksler undringen inn i skjemaer, og trekker snorrette linjer mellom Skaper og Skaperverk. Slik fanges både troen og naturvitenskapen i bokholderiets logikk, der «prinsippet om det fininnstilte universet» og «Hugh Ross’ 33 konstanter» føres på pluss-siden for «Gudsargumenter»; mens andre forhold – Ottosen nevner survival of the fittest-prinsippet og at naturen kan være «blodig og brutal» – føres på minus-siden over ting som lugger.

Kart og terreng. Dette er for det første et brudd på Pauli oppfordring om å legge vinn på alt som er sant. For det finnes ikke noe sånt som ubeleilige eller beleilige sannheter. Sannheten setter fri.

Darwins oppdagelser byr ikke på «visse utfordringer», slik Ottosen anfører. Tvert om. Gudsbildet skjerpes og utvikles når det avstemmes med et stadig mer opplyst skaperverk. Ajourføringen er god. Bare spør Katarina Pajchel, som er nonne og har doktorgrad i fysikk. Under en paneldebatt på Olavsfestdagene fortalte hun at innsikten i partikkelfysikk gir troen hennes en dypere klangbunn.

Endatil er bokholderiet en lite egnet måte å formidle Guds nærvær på, som jeg vil tro er misjonsarbeiderens overordnede mål. Et tips: Henrik Wergeland, Rolf Jacobsen og Sankt Sunniva er langt bedre alternativer enn samtidens astrofysikere.

Fuglene under himmelen. For dette er ikke en ny øvelse, liksom tilskyndet av den vitenskapelige revolusjon. Forholdet mellom det skapte og det uskapte har vært gransket siden tidenes morgen, lenge før det fantes noe som het «astrofysikk», «skolastikk» eller «evolusjonslære». Heipiplerka og løvsangeren har fremført sin lovsang hele veien, rett utenfor kjøkkenvinduet. Eller som Job minner om: «Spør bare dyrene og de skal lære deg, spør fuglene under himmelen og de skal opplyse deg. Snakk med jorden og den skal lære deg og fiskene i havet fortelle.»

Tro om ikke dette er en langt bedre frekvens å samtale om Gud på? Og om det må en keltisk vekkelse til for at vi igjen skal spisse ørene, «i en tid hvor vi på nytt oppdager hva naturen betyr for oss», slik biskop Nordhaug innevarsler, desto bedre.