Kommentar

Er jeg en snobb?

Kunsten er det vi har, hvis vi ikke vil reduseres til bare kjønnsorganer og lønnsseddel.

I denne artikkelen forekommer ord som «smak», «kvalitet», «kulturelle dannelse» og påstanden om at noe er bedre enn noe annet. Det mange kaller snobberi. Neste uke starter i hvert fall kultursesongen.

Går glipp av mye

Det kom bare på tale her en kveld: Temaet var kunst/kultur, og vi satt og forvirret hverandre i flere timer før vi historieløst landet på «hver har sin smak». Det var da den yngste blant oss ropte gjennom den gjærende enstemmigheten: ... men hva med Sokrates og Rafel og Beethoven!?

Det var deilig. Og at det kom derfra. Han skjønte at hvis vi spiser spagetti med kjøttsaus hver dag, så går vi glipp av mye, egentlig oss selv. Dermed var vi i gang igjen. Og jeg tenkte, er det derfra det skal komme, fra de nye voksne – at vi må tørre å gi «kvalitet» en egenverdi?

Matanmelder

Få protesterer når en matanmelder kårer en restaurant eller en kokk, plasserer noe i en klasse for seg. Alle godtar at innholdsrik og vakkert dandert mat er bedre for sansene enn Burger King. Begge steder serveres det mat, men der stanser likheten.

Det er merkelig at den samme samstemmigheten ikke gjelder kulturlivet og andre ting vi omgir oss med. I slike tilfeller blir «en klasse for seg» snobberi. For å ta noen ytterpunkter: Når en stiller seg undrende til verdien av en Justin Bieber-låt eller en bestselgerpocket kjøpt i stor fart på flyplassen eller for den saktens skyld et maleri av Marianne Aulie, kalles det snobberi. Det er det ikke. Vi snakker om forbruksvarer.

Myggen svirrer

Jeg hører myggen svirre rundt ørene igjen og hvisker – «snobb». Da sier jeg: Er det en grunn til at musikk og ditto litteratur lever i mange hundre år uten å blekne og at noe dør etter 20 runder på VG-lista?

Bøker bæres ut på paller etter et halvt år i bokhandelen, mens Dostojevski fortsatt bæres inn – riktignok ikke på paller. Det har med «kvalitet» å gjøre, noe som varer – noe graver dypere i oss enn andre ting, noe gjør oss levende.

Hva dette «noe» er, vet vi ikke. Men det virker. Det blir en merkelig plass i oss til nyanser og skjeve forløp, tydeligere tanker og nyansert sinn.

Dette «noe» trekker med seg kunnskap og historie, så vi – når det klemmer og vi kjenner oss fremmede i verden – ikke står på bar bakke, men får vite at vi står i en stor sammenheng. Vi snakker om rotløshet - alt dette er et vern mot rotløsheten. Kunsten og kulturen skal være et vern mot rastløs rotløshet.

Profitten vil

Vi fristes alle av en cheeseburger én gang i blant. Samlebåndunderholdningen har sin berettigelse. Men den kortsiktige, profitthungrige klikkpopulærkulturen må ikke forveksles med kunst, den hører ikke hjemme der, selv om pengemakten gjerne vil at den skal opphøyes.

Ingen av formene er «gale», bortsett fra at den ene klemmer ned og skyver ut den andre så «kvalitet» blir usynlig. Profitten vil det sånn, kunsten er et bryderi – den «tenker» nyanser og det hater populærkulturen.

Og for all skyld, så det ikke misforstås – «kvalitet» hører alle årstider og epoker til, samtidskunsten skal også vurderes på et kvalitetsbegrep – den gir oss en ny «hukommelse» når den møter oss og stiller nye 
spørsmål.

Går dypere

Det gamle er ikke per definisjon «kvalitet», heller ikke det nye, seriøse. Men mye er. Det gjelder å finne det, «bruke» det og overlevere det. Likedan med rock, jazz og den populærmusikken det er motstand i – det varer, det slites ikke.

Dårlige ting går i stykker, krakelerer av seg selv fordi det bare pirrer sansene. «Kvalitet» går dypere – i en evig kamp mot en kulturforståelse som bygger på å vurdere en låt ut fra sangens første 30 sekunder, en medfølgende pressemelding, eller bokens bakside.

Allmenn ferdighet

Noen – merkelig nok – mener det er elitært å arbeide for at alle får en meningsfylt utdannelse. At det å oppgradere og kvalifisere seg ut fra et kulturelt dannelsesideal, er et elitært prosjekt. «Kvalitet» er et fyord her også.

Og hva med kulturen, den kan knapt diskuteres – kulturanalfabetismen er i vårt «nye» samfunn blitt en tabubelagt folkesykdom.

Hva leser dere, spurte jeg en mine da de kom hjem fra skolen en dag. Krim, sa han. Men Ibsen, da, Vesaas? Det var langt ute, skjønte jeg. Læreren hadde under det snikende mottoet «det er bedre å lese, enn ikke å lese», spurt hva de helst ville lese.

Skal ikke læreren grave i en kasse av spisskompetanse og fremføre det han/hun mener man bør lese for å bli menneske? Jeg er ingen snobb, selv om jeg synes dette er rart.

Tar høyde for. Mennesket er alt annet enn gjennomsnittlig. Det tar kunsten, musikken og litteraturen høyde for. Det kan verken regnes ut eller kalkuleres med. Det bare er sånn.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kommentar