Fortellinger eller realitet?

Bernt Falkum går i rette med  Åste Dokkas relativisering av bibelens tekster. Han viser spesielt til evangelienes beretning om Jesu unnfangelse uten mannlig medvirkning, eller jomfrufødsel. Men han ser ikke at et slikt standpunkt reiser mange (uoverstigelige) spørsmål. For hva mener Falkum det innebærer helt konkret at Jesus er "Guds sønn"?

Siden vi har Jesu egne ord for at Gud er ånd, kan denne guden ikke selv produsere sperma. Det var de greske guder som kopulerte med både guder og menneskedøtre. Altså må det mannlige arvematerialet kommet fra en annen og anonym kilde.

I sin argumentasjon siterer han artisten Rune Larsen, som skal ha sagt: "Dersom man aksepterer at det finnes en Gud som har skapt universet, så må jo en jomfrufødsel være peanuts". Slik er det nok mange som tenker, men det viser et svært lavt refleksjonsnivå. For dersom det virkelig var slik at Gud setter naturlover til side vilkårlig etter eget forgodtbefinnende, da blir hele tilværelsen flytende, og det er heller intet å diskutere. Heldigvis finnes ingen dokumenterte tilfeller av at slike ting har skjedd.

Så la oss ta utgangspunkt i det vi vet om menneskets unnfangelse og utvikling. Da kan vi slå fast at Jesus hadde normalt mannlig og kvinnelig arvestoff. Om han var resultat av en ekte jomfufødsel, ville han vært kvinne. Da bør vi spørre oss: Hvorfor var det viktig at Jesus ikke skulle ha noen kjent jordisk far? Det kan ha mange grunner i den tidens samfunn, bl.a. at en guddom vanskelig kunne ha en tømmermann med overhøyhet over seg, slik det ville vært i en normal familie.

Men det er ikke dette aspektet de fleste "rettroende" reagerer mest på. Det viktigste synes å være at Maria var jomfru. Her tror jeg det er god gammel pietisme, som jo ikke ville vite av at det fantes seksualliv, som stikker hodet fram. Men burde vi ikke ha vorst fra slike barnsligheter i vår tid?