Lars Jørgen Vik

Pensjonist
16

Meningen med livet.

"Vi har alt, men det er også alt vi har." Ole Paus

Publisert: 2. aug 2018

Viktor E. Frankl var en østerriksk lege og psykiater. Han var født i 1905 og døde i 1997. Han studerte medisin ved universitetet i Wien, og han spesialiserte seg senere innenfor psykiatri. Han var mest opptatt av å studere årsakene til depresjon og selvmord, og han begynte å arbeide med å utvikle behandlingsmetoder mot dette.

Da nazistene kom til makten i Østerrike i 1938, fikk Frankl forbud mot å behandle "ariske" pasienter fordi han var jøde. Han søkte om visum til USA og fikk det, men reiste ikke. Han valgte å bli i Wien for å ta seg av sine gamle foreldre. I desember 1941 ble han gift.

Høsten 1942 ble Frankl og hans kone deportert til konsentrasjonsleiren Theresienstadt, og senere til Dachau. Hans kone døde i Bergen-Belsen. Begge Frankls foreldre og hans bror led samme skjebne. Den eneste av Frankls nærmeste slektninger som overlevde nazistenes terror var hans søster Stella. 

Frankl overlevde altså oppholdene i konsentrasjonsleirene, og etter krigen begynte han å arbeide med spørsmålet om hvorfor han og andre ikke bukket under og ble drept, mens andre døde. For sin egen del sto det klart for ham at det var det intense håpet om å få se sin kone igjen, og planene om å rekonstruere en vitenskapelig avhandling som hadde blitt ødelagt av nazistene, som holdt ham i live. Noe liknende var tilfelle også for mange andre som overlevde. Det var ikke nødvendigvis de som var sterkest fysisk sett som klarte seg best, men de som maktet å se en mening med livet, som klarte å klynge seg til et framtidshåp. Med denne erkjennelsen som utgangspunkt gjorde han seg opp noen tanker om hva som gir livet mening.

Samfunnsforskere har i etterkrigstiden arbeidet mye med begrepet ”individualisering” for å beskrive sentrale utviklingstrekk i de vesteuropeiske landene. Uttrykket betegner samfunnsmessige prosesser som innebærer at sosiale bånd blir færre, at sosiale fellesskap går i oppløsning og at den enkelte blir stående alene. På tvers av politiske partier og ideologier blir det i stadig sterkere grad vektlagt at enkeltindividet skal velge, ikke bare mellom varer i butikken og politiske partier, men også helsetjenester, skoler, livsstil og kjønn.

"Valgfrihet" er altså vår tids fremste og viktigste ideal. Det trumfer alt. Ingen er motstander av frihet til å velge, for valgfrihet har på mange måter gitt oss bedre liv. Men den medfølgende individualismen har også negative aspekter, blant annet fordi frihet paradoksalt nok innebærer tvang. Vi er frie, men tvunget til å velge. Dyrkingen av det nytende, selvstendige og selvrealiserende mennesket blir blåst opp til fortrengsel for våre behov for forpliktende relasjoner og tilhørighet. Innlevingsevne, barmhjertighet og trofasthet blir på tilsvarende måte nedvurdert, ja endog latterliggjort. Men perspektivløs valgfrihet uten rammer og moralsk forankring skaper ikke psykisk sunnhet, mener Viktor Frankl. Og for egen del legger jeg til: Ikke gode samfunn heller. Friheten kaster skygge.

Frankl forteller dette om en pasient: I en av konsentrasjonsleirene han var i så han liket av en kvinne som hadde begått selvmord. Hun etterlot en lapp der det sto: "Sterkere enn skjebnen er det mot som bærer den." Frankl kommenterer dette slik: "Til tross for dette motto hadde hun tatt sitt liv. Visdom strekker ikke til uten menneskelig kontakt." For de aller fleste mennesker er det nettopp slik. Meningsfylde er noe som blir skapt i samhandling og fellesskap med andre mennesker. Det er et sosialt produkt, et psykisk bearbeitet sosialt produkt. Frankl sier det slik: "Et menneske oppfyller bare seg selv i den grad han oppfyller en mening ute i verden. Hvis han går inn for å realisere seg selv, fremfor å oppfylle en mening, da mister selvrealiseringen øyeblikkelig sin berettigelse." Meningen med vårt liv er altså noe vi selv skaper. Det nytter ikke å sette seg ned og passivt vente på at meningen med livet skal komme med vinden. Meningen med livet er den meningen vi selv, i samspill med våre medmennesker, gir våre liv. Dette blir tydelig dersom en omformer spørmålet om hva meningen med livet er, til hva som er formålet med livet. Det er vi selv som må bestemme hva vi vil leve for og hvilke mål vi setter oss, innenfor en sosial kontekst. Frankl siterer Friederich Nietzsche som en gang skrev: "Den som vet hvorfor han lever tåler nesten et hvilket som helst hvordan."

Men nær kontakt med andre mennesker er ikke absolutt nødvendig for å leve et meningsfylt liv. Eremitter kan finne mening med sine liv i tilnærmet total isolasjon fra andre mennesker og samfunnet. I slike tilfeller skjer det gjerne med grunnlag i et sterkt religiøst engasjement. Men også for mennesker som lever et alminnelig godt sosialt liv, vil som regel et religiøst engasjement styrke opplevelsen og følelsen av meningsfylde.

Spørsmålet om hva som er meningen med livet har også blitt reflektert en del over fra kristent hold. I et skrift som Martin Luther ga ut poengterte han at kristne ikke trenger å bli fortvilte over hva meningen med livet er (Om et kristenmenneskes frihet, utgitt i 1520.) Det er allerede gitt i Guds ord, Bibelen. Det dreier seg om å behandle sine medmennesker godt og ellers ikke bekymre seg, for som kristne lever vi i Guds nåde.

De to mest kjente bøkene til Victor E. Frankl er: Kjempende livstro, Aventura, Oslo 1993 og Vilje til mening, Arneberg forlag, Oslo 2007.

3 liker  

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere